Eks-konsulent: – Jeg er så inderlig lei dette råtne spillet

– Alt det internett ikke skulle bli, er jeg aktivt med på å bygge, skriver Steffen Martinsen om sitt tidligere konsulentliv.

–	Det er kanskje ikke så lurt å bite hånda som mater en. Men å bytte ut hamsterhjulet med AND-re inntrykk kan bidra til å gi litt perspektiv. Som at hvis du pakker sekken og drar bort et halvt år for å se en hel verden har knapt Jira-boardet rørt på seg i mellomtiden. Bare veggen man brukte å stange hodet i er pusset ned å malt over, klar for neste sesongs avling, skriver Steffen Martinsen om bildet. 📸: Privat
– Det er kanskje ikke så lurt å bite hånda som mater en. Men å bytte ut hamsterhjulet med AND-re inntrykk kan bidra til å gi litt perspektiv. Som at hvis du pakker sekken og drar bort et halvt år for å se en hel verden har knapt Jira-boardet rørt på seg i mellomtiden. Bare veggen man brukte å stange hodet i er pusset ned å malt over, klar for neste sesongs avling, skriver Steffen Martinsen om bildet. 📸: Privat Vis mer

Konsulent-rollen er definitivt noe man trygt kan betegne som en interessant affære, i serien av tilsynelatende tilfeldige hendelser som danner symptombildet for hva vi mennesker kollektivt har valgt å døpe den seksuelt overførbare sykdommen bedre kjent som sjælve “livet”.

I hva som lett kan forveksles med en ordinær jobb der man har rettigheter, ryggrad og snev av menneskelig verdi, er man som konsulent en vandrende bleie og innleid konteiner der alle fritt kan tømme sine kroppslige og verbale ekskrement – mens stemmene på de stadig voksende skjermene raser om at man er en blodigle, og noe samfunnet helst skulle vært foruten i det berømmelige “30 minutters hatet” NRK jobber så iherdig med å sage ned til 2 for å følge Orwells oppskrift til punkt og prikke.

«...er man som konsulent en vandrende bleie og innleid konteiner der alle fritt kan tømme sine kroppslige og verbale ekskrement.»

Likevel klamrer man seg fast til håpet og troen om at man utgjør en forskjell og er verdt noe i denne verden – mens man med blodige føtter balanserer på knivseggen av selvbedrag, søppelmat og repriser av bedøvende TV-serier man har sett hundre ganger før.

Og hver gang toget i retning knuste forhåpninger klorer seg gjennom den trange togtunnelen som en forstoppet stykke ekskrement i en sår endetarm, står man nevrotisk på stasjonen og lurer på om det kanskje er bedre å hoppe foran enn å nok en gang “frivillig” stige ombord til mer nederlag og misbruk, selv om stabelen av de skinnende sølvmyntene kanskje en dag blir høy nok til at man kan kjøpe seg et tryggere sete på tribunen – lengre unna løver og sagmugg.

Men samtidig like langt unna sjeselong og druer.

Godt betalt for å tie

Jeg er så lei denne gang.

Så inderlig, inderlig lei av dette pill råtne spillet jeg gang på gang velger å spille bare for å få råd til masse greier jeg egentlig ikke trenger for å distrahere meg fra faktumet at jeg så til de grader lever i radikal strid med mine egne verdier og bidrar aktivt til å gjøre verden til et dårligere sted med å snuse meg frem til de skitne, blodige tusenlappene som ei feit rotte i en illeluktende massegrav – mens jeg nevrotisk vagger frem og tilbake i et forsøk på å berolige meg selv med at hvis ikke jeg gjør det, så vil noen andre.

Litt som med oljeutvinninga.

Og sånn går dagene, ukene, månedene, årene – ja til slutt kanskje hele livet.

– Jeg valgte til slutt den selvstendige (l)andevei i for å få endene til å møtes, selv om jeg innerst inne føler jeg bare bedriver kvakksalveri, skriver Steffen Martinsen om bildet. 📸: Privat
– Jeg valgte til slutt den selvstendige (l)andevei i for å få endene til å møtes, selv om jeg innerst inne føler jeg bare bedriver kvakksalveri, skriver Steffen Martinsen om bildet. 📸: Privat Vis mer

Jeg vil si pengene kompliserer dette aller mest – for jo skitnere du er på hendene, jo fortere raser tusenlappene inn på konto.

Løgnen jeg forteller meg selv er at jeg er med på å lage raske, brukervennlige tjenester som skaper en verdi for folket, og i tur verden – men realiteten er som oftest at en eller annen stor stygg organisasjon kan grafse til seg enda mer og tvinge de vanlige dødelige til å gå planken i kjølvannet av effektiviteten man eventuelt har kommet til skade for å tilføre.

Selv får jeg godt betalt for å tie – noe jeg definitivt gjør med fôringsrøret såpass langt nedi halsen at selv den minste stavelse ville druknet meg i mitt eget oppkast.

«Kanskje jeg er en større del av problemet enn jeg velger å innrømme ovenfor meg selv. Kanskje jeg til og med har et ansvar.»

Har jeg et ansvar?

Jeg har i mange år spøkt med at det føles ut som jeg jobber på en sigarettfabrikk, mens jeg speider utover en stadig sykere befolkning som griper de slitte såre leppene sine rundt “vårt produkt”, og med sine siste krefter suger til seg de skadelige kjemikaliene som en slags metafor på det omvendte av næringsrik morsmelk – mistolket og kommunisert av apparatet rundt som frisk luft og en bedre hverdag.

I øyeblikkene jeg tenker sånn, klarer jeg ikke la være å stille meg spørsmålet om jeg har et ansvar.

Om jeg virkelig kan greie å se neste generasjon inn i øynene og si at det vi hadde, var jeg med på å ødelegge.

Masseovervåkning, splittelse og total sentralisering. Alt det internett ikke skulle bli er jeg aktivt med på å bygge mens jeg i lunsjen stirrer apatisk ut i lufta og tenker at dette er en verden jeg ikke fatter at folk tørr å føde barn inn i.

Kanskje jeg er en større del av problemet enn jeg velger å innrømme ovenfor meg selv. Kanskje jeg til og med har et ansvar.

En vis mann sa en gang at definisjonen på galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat. Kanskje han hadde et poeng.

Men i neste oppdrag – da er jeg sikker på at alt skal bli helt annerledes.