- Jeg tror jeg var rundt 13 år da boka begynte å ta form, forteller Katrine Kølleskov Bryn til kode24.
Nå er hun 30 år gammel, fullstack-utvikler hos Cappelen Damm og har endelig, 17 år senere, gjennomført drømmen sin: Å gi ut ei tegneseriebok.
Boka heter Chanta, handler om apokalypser og AI, gis ikke ut av hennes egen arbeidsgiver, og har lært henne ett og annet om det å være utvikler.
Redda av pandemien
Interessen for tegneserier starta tidlig, gjennom serier som WITCH, og senere mangaen som utover 90-tallet nådde Norges grenser.
- Jeg begynte å lage tegneserier selv, og da gjerne rene kopier av seriene jeg leste, forteller Bryn.
Senere fant hun sin egen greie, som ble bokas spede start, før det ble full stopp: Hun "gikk på en smell på kunstskolen", forteller hun, la bort tegneseriene, og bestemte seg "for å bli kul".
Men så, en ny rute: Verden ble stengt ned av koronapandemien, og det å "være kul" ble plutselig ikke så viktig lenger.
- Som mange andre, tok jeg opp en gammel hobby, forteller Bryn, som begynte å publisere tegneserier på nett gjennom WEBTOON, til god respons:
- Under covid hadde web-tegneserier en liten renessanse, og man fikk fort mange følgere og mye respons. Det hjalp veldig på motivasjonen, jeg skal innrømme det.
«Som mange andre, tok jeg opp en gammel hobby.»
Pupper og vold
Én ting er å ha suksess med tegneserier på nett, noe annet å gi ut ei bok. Så drømmen om å få tegneseriene sine ut i fysisk format slapp ikke taket.
- Jeg sendte ut mail til flere forlag, blant annet min da framtidige arbeidsgiver, Cappelen Damm. Jeg hørte aldri noe fra Cappelen Damm. Eller jo, jeg fikk en recruiter-mail et år senere som ledet til min ansettelse. Så det var en litt todelt opplevelse, ler Bryn.
Cappelen Damm var ikke alene om å avslå; de fleste sa at det ikke var noe marked for tegneserier for voksne i Norge, og flere lurte på om hun ikke kunne vri tegneserien over til å passe for barn og unge.
- Men jeg hadde ekstremt lite lyst til å lage en bok for barn. Jeg liker pupp, pikk og vold, i tegneserier! Neida, men joda. Dette er i hvert fall den lille knollen jeg har valgt å dø på, på godt norsk, humrer Bryn.
Til slutt fant hun et forlag som var interessert: Überpress. Og boka Chanta er snart ute i butikken, med både pupp og vold inntakt.
Uforståelig teknologi
Tegneserieboka Chanta foregår 150 år fram i tid, og tegner et ikke spesielt lystig bilde av framtida: Samfunnet har kollapsa, men ingen veit hvorfor. Og vi er omgitt av avansert teknologi, inkludert AI, som ingen helt forstår.
Det høres kanskje kjent ut, for de av oss som ser på dagens svimlende AI-utvikling med en viss skepsis.
- Som utvikler og teknolog selv, er du redd for at verden beveger seg i en retning hvor et sånt scenario ikke lenger er helt utenkelig?
- Haha, det syns jeg er vanskelig å svare på. Teknologi gir og tar, og fryktscenarioene er mange. Jeg har bare valgt ett av dem, svarer Bryn.
- Jeg syns det er spennende å utforske menneskers møte med teknologi som er så avansert at de virker nærmest mytiske. Man tenker så ofte at teknologisk utvikling er lineært, og at vi stadig når nye topper, men hvordan er det å oppleve at toppen er bak deg? Og at du bare vandrer rundt blant ruinene til en bedre tid? Og hvis verden var så utrolig avansert og utopisk før, hvorfor kollapset alt da?
«Fryktscenarioene er mange. Jeg har bare valgt ett av dem.»
"Bortskjemt som utvikler"
Tegneserieboka er altså laga på fritida, ved siden av jobbing i VipiCash, Wanda og nå Cappelen Damm, og hverdagen som tobarnsmor, nå i mammaperm.
- Har det å lage tegneserier og til slutt gi ut en bok lært deg noe du drar nytte av som utvikler, også?
- Ja. Jeg er ganske bortskjemt som utvikler. Jeg opplever å få innboksen full av recruitere, dog med litt generiske meldinger, og bli ringt hyppig i perioder. Jeg får stadig invitasjoner til "Women In Tech"-arrangementer og opplever at jeg blir hørt av min arbeidsgiver. For eksempel spurte jeg om jobben kunne dekke trening. Jobben sa ja. Jeg har flere ganger gått på en sytetirade og sagt "dette må være brudd på menneskerettighetene", om jeg må betale egenandel for å dra på en konferanse i utlandet, smiler Bryn.
- Dette er ikke unikt for tegneserietegning, men til sammenligning er det noe svært ukomfortabelt med den maktdynamikken som er mellom en tegneserietegner og et forlag.
Hun nevner det å jobbe på en bok i et år på en intensjonsavtale, for så å få beskjed om at det ikke blir noe av, likevel. Eller søke stipender i konkurranse mot andre bestselgende forfattere. Eller høre om kolleger som opplever at andre tar deres tegninger inn i en AI-generatorer for å lage tegneseriebøker av dem selv.
Bryn avslutter:
- Så jeg har nok litt godt av å være på hver ende av den skalaen.
