I 2019 ble jeg sint. Men først må jeg fortelle en annen historie:
På JavaZone i 2011 så jeg Christin Gorman holde det jeg først i dag skjønte var en lyntale. Det var en fantastisk rant mot Hibernate, et ORM-rammeverk som har vært mye brukt i Java-prosjekter.
Talken gjorde et stort inntrykk på meg: Hun var selvsikker, morsom og brukte et kvinneassosiert metafor, helt uten frykt.
Jeg var seks år inn i karrieren min som programmerer og hadde jobbet hardt, og egentlig ubevisst, med å gjøre meg selv mest mulig kjønnsløs i mine kollegaers øyne.
Ikke at det var så veldig vanskelig, for jeg følte meg kjønnsløs, hadde egentlig alltid følt meg sånn, men jeg hadde ikke noe ord for det da, men det er en annen historie.
Det var nemlig ikke derfor jeg gjorde det. Jeg gjorde det fordi det at jeg var “kvinne” satte opp så mange murer i hodene til andre folk.
«Jeg skammer meg over å si det i dag, men det er viktig for historien.»
Skammet seg
Jeg var heller ikke til hjelp for andre kvinner på jobben. Jeg irriterte meg over hvordan de ikke var like kjønnsløse som jeg jobbet så hardt for å være. At de var seg selv på jobb.
Jeg skammer meg over å si det i dag, men det er viktig for historien, for jeg ble derfor helt paff da jeg så Christin Gorman sammenlikne et database-rammeverk med kakemiks. Hun stod på en scene og sammenliknet det å skrive SQL med å bake kake selv.
Og hun var fantastisk. Hun var artikulert, overbevisende og lidenskapelig. Den talken tok mindre enn ni minutter, men jeg tror på mange måter at den skiftet hele tankesettet mitt.
Men ikke med en gang. Det tok egentlig mange år. Mennesker kan endre seg, men det går sjeldent fort.
- Lønnsmodellen fører til ubevisst diskriminering, både av kvinner og menn
Ble sint
Tilbake til 2019, 8. mars. Kvinnedagen. Og jeg ble sint.
Det var ikke første gang. Helt siden 2016 hadde jeg sett med håp på listen over “Norges 50 fremste tech-kvinner”, og hver gang følte jeg meg så innmari alene.
Hvis vi ikke engang greide å lage en liste over 50 kvinner som faktisk jobbet med tech i Norge, var det noen vits i å prøve i å ha en karriere i tech hele tatt?
Men ser man seg rundt en halv gang, finner man så mange kvinner som gjør så mye kult i Norge, de er bare usynliggjort. De er usynliggjort av en utrolig dominerende kultur - som bare bryr seg om ledere, som sier de snakker om og til kvinner i tech, men gang på gang løfter fram folk som ikke jobber hands-on med tech i det hele tatt.
Og dette beistet av “rosa tech” suger all oksygen ut av rommet. Vi som lager ting får enda en gang den uuttalte beskjeden: Du hører ikke hjemme her.
Konferanse på impuls
Jeg ble trist i 2016, jeg ble irritert i 2017, men i 2019, ble jeg sint.
Så jeg lagde på impuls en liten gratis tech-konferanse, med bare kvinnelige speakere. Mest ut av sinne. Jeg lagde en ny liste, med kvinner som faktisk jobbet med tech.
Blank ga oss lokalet, Cisco sponset maten, NDC sponset filming og Booster konferansen betalte for reise og opphold for speakere utenfor Oslo. En tysker i Trondheim, Markus Tacker, som jeg aldri hadde møtt, fikset hjemmesiden. Og konferansen var så bra! Sjekk talkene her.
Dette skulle bli en årlig ting! Vi skulle få til en full dag neste gang!
Men neste gang var på Ada Lovelace Day 2020, 12. oktober. Og det ble ikke noe av.
Hver femte kvinnelige utvikler har opplevd seksuell trakassering: - Fryktelig trist
Så: AdaCon
Selv om konferansen ble så utrolig bra, så ble jeg sittende igjen med følelsen av at vi kom til kort. At det fortsatt var mange som ikke hadde fått den opplevelsen jeg hadde, da jeg så Christin Gorman.
Som ikke hadde sett noen som de kunne identifisere seg med, som rett og slett var hardcore i sitt fagfelt. Og det trenger vi alle sammen. Vi trenger å, for én gangs skyld, se noen andre, som rocker, som lykkes, for å tro at det kan vi, også.
For altfor ofte føler vi oss så innmari alene.
Så når Finn.no lagde en pris for kvinner i tech, for kvinner som faktisk jobber med tech, og siden pandemien ikke lengre kunne stoppe meg, så bestemte jeg meg for å gjøre det igjen. Men denne gangen ikke bare med kvinnelige speakere, men med folk fra mange forskjellige grupper som er underrepresentert i tech.
Og vi lagde et nytt navn: AdaCon. På samme dag, hvert år, på Ada Lovelace Day, så skal vi holde en konferanse som løfter frem folk som jeg håper kan gi andre den opplevelsen jeg hadde på JavaZone for 12 år siden.
Vi er ikke alene. Vi trengs. Vi rocker.
💡 Årets AdaCon avholdes tirsdag 10. oktober, på Rebel i Oslo
