Kjære leder: I en verden som stadig utvikler seg med økende kompleksitet og dynamikk, er det på tide å ta et ærlig blikk på vår rolle og tilnærming som ledere og mentor. Det er på tide å innse at vi ikke alltid sitter på svarene eller har den eneste riktige veien å følge.
De siste ukene har det vært snakk på kode24 dette med anonyme PRs, og min kjære kollega Elise løftet dette frem med at man kan både gi ærlige tilbakemeldinger, men ved å passe på språkbruken gjøre det til en bedre opplevelse for alle parter.
Og her kommer vi inn på det jeg tenkte jeg skulle snakke om, som en angrende synder, for da jeg leste Elise sitt innlegg kjente jeg det gikk kaldt nedover ryggen min, jeg kjente igjen situasjonen: Det var meg.
- Folk gruer seg til code reviews
Hvor gikk det galt?
Det var min kommentar hun hadde kjent på som ekstremt negativ. Som ett sterkt minnebilde kjente jeg igjen alt, og jeg husket situasjonen som den var i forrige time.
Jeg husker at jeg også fikk tilsnakk fra Elise, i denne situasjonen, men hva om det var flere enn henne, hva om det er andre som føler seg negativt tatt imot og gjerne redd for å gjøre feil fordi jeg gjerne har vært for brå, og litt for streng?
Etter å ha lest leserinnlegget, sendte jeg en melding til Elise for å finne ut om hun tenkte på min situasjon da hun skrev innlegget. Etter en samtale fant vi sammen ut at vår diskusjon var en av situasjonene hun refererte til. På det tidspunktet hadde vi allerede løst opp i uenigheten direkte, og for henne var det allerede glemt.
På grunn av denne situasjonen ble jeg sittende og reflektere litt. Hvorfor gikk dette feil? Hva var grunnen til at jeg ble oppfattet som brå, frekk og gjerne aggressiv? Jeg lagde meg noen punkter jeg tenkte jeg skulle dele med dere over de refleksjonene jeg har gjort.
«Vi rett og slett mater imposter syndromet deres med bensin.»
#1. Erkjenne min begrensning
Som ledere og mentorer er vi ofte, vant til å ta beslutninger og styre retningen med besluttsomhet.
Likevel må vi innse at ingen av oss er ufeilbarlige orakler som alltid har rett. Verden er i stadig endring, og det er umulig for en enkelt person å være på toppen av alt. Ved å erkjenne våre begrensninger, åpner vi døren for å hente inn mangfoldet av perspektiver og ideer som våre ansatte kan tilby.
Vi har gjerne mange baller i luften, mange oppgaver som gjerne skulle vært ferdig i går. Men hvis du ikke agerer og skaper deg selv rom for å faktisk gi den riktige tilbakemeldingen første gang, kan det være det som skal til for at den utvikleren gjerne føler seg overkjørt eller motivasjon for å gjøre en god jobb endrer seg til frykten for å gjøre feil.
Vi rett og slett mater imposter syndromet deres med bensin.
#2. Lytte
Du husker kanskje de dagene da du startet din karriere. Du var ivrig etter å lære, vokse og bidra.
Dine kollegaer har den samme gnisten. De sitter på verdifull innsikt og erfaring som kan bane vei for bedre beslutninger. Å lytte til dem er ikke bare en plikt, det er en mulighet til å oppnå en dypere forståelse av virkeligheten på bakken.
Vi må avslutte den feilaktige troen om at vi alltid er den smarteste personen i rommet. Ved å åpne opp for diskusjon og refleksjon, skaper vi et miljø der nye ideer blomstrer, og teamet vårt føler seg verdsatt og hørt.
Etterlyser mer kritiske PR reviews
#3. Fra ledelse til samhørighet
Tradisjonelt har lederskap og mentorskap blitt oppfattet som å gi retning og lede med en fast hånd. Men i dagens samfunn, der endring er konstant og uforutsigbarheten råder, må vi kanskje omdefinere hva det betyr å være en leder.
Det handler ikke lenger bare om å gi instruksjoner, men å skape en følelse av samhørighet og fellesskap. Ved å skifte fokus fra å være en leder eller mentor som dikterer, til å være en som samler, åpner vi døren for en mer kollektiv tilnærming.
Dette betyr ikke at vi gir slipp på vårt ansvar, men heller at vi anerkjenner verdien av å hente inn bidragene fra hele teamet. Vi adapterer vår lederstil for å passe situasjonen, og dette fører til mer bærekraftige og innovative løsninger.
Avsluttende tanker
I forrige uke var jeg på ett lederseminar, der denne businesspsykologen hadde ett utrolig godt bilde:
Hvis du tenker tilbake på dine beste lederfigurer (trenere, lærere og ledere). Hvilke følelser får du da? Hva gjorde denne personen med deg? Hvordan følte du deg i de vanskelige situasjonene?
Når jeg reflekterte over dette kom jeg frem til at alle disse personene i livet mitt som har vært en god lederfigur de har vært:
- Opplysende, ikke belærende
- Fritt spillerom, ikke satt begrensninger for kreativitet
- Klare, trygge rammer, ikke satt utrygge forventninger og gitt masse tåkeprat
Da var det ikke vanskelig å se hvor jeg hadde gått feil; jeg hadde ikke vært opplysende, men hadde gitt uklare begrensinger og mye tåkeprat.
«Fra nå av skal de få gode konkrete, og ærlige forklaringer.»
Det beste av alt, er jo at dette ikke krever store endringene for meg! Det jeg lærte av dette var at ikke tro at vi er tidsreisende Doctor Brown, som skal ut å skru tilbake tiden og endre på tidslinjer slik at vi klarer å holde alle ballene i luften, lag deg en liste med prioriteringer.
På toppen av min liste, der har jeg satt de som kommer til meg for hjelp. Fra nå av skal de få gode konkrete, og ærlige forklaringer. Jeg skal sette av nok tid for å kunne gi den rette tilbakemeldingen første gang og ikke minst, en som gir dem den tryggheten de trenger og de gode rammene slik at de har motet til å sende den pull-requesten.
Og til slutt, takk til utviklere som Elise, som tør å si ifra når det går i feil retning, og hjelper oss slitne ledere og mentorer som skal løpe mellom pull requests og forespørsler hele dagen med å holde oss i ørene og ta opp de viktige temaene.
