Her om dagen satt jeg i telefon med en kar i et konsulentselskap. Vi snakket blant annet om juniorer de fikk inn fra universiteter, og hvordan de jobbet hardt med å få dem sammensveiset.
De arrangerte bli-kjent-prosjekter, hadde sosiale aftener med brettspill og øl, og satt opp mentor-roller. Alt for at folk skulle bli gode venner med kollegaer. Så da er spørsmålet, bør man egentlig bli gode venner med folk man jobber sammen med?
Jeg aner ikke hvordan jeg skal kle meg på kontoret!
Vennebrudd
Hvis du skal tenke på dine beste venner. Hva tenker du er en kjerne-egenskap ved vennskapet deres? Jeg vil tro mange sier at dere har kjent hverandre lenge? Dere har kanskje kjent hverandre siden starten av barneskolen? Eller fordi dere har spilt fotball sammen i alle år? Korpset kanskje?
Så, hva hvis du visste på starten av deres vennskap at fellesarenaen for deres vennskap skulle forsvinne om 1-3 år?
For en jobb i utviklerbransjen, den skal man kanskje bare ha i 1-3 år før man går videre. Hva skjer med vennskapet da?
For nære
Si man ender opp med å være bestevenner med alle på arbeidsplassen. Dere henger sammen på kontoret hele dagen, drar på kino på kvelden. Kanskje dere til og med feirer 17. mai sammen? La gå, arbeidsplassen er kanskje litt kjip, men vennskapet er magisk!
Og så plutselig får du tilbud om en drømmejobb et annet sted.
tar du den?
Velger du karrieren eller vennskapet?
Overfladiske venner
Da er kanskje det beste å prøve å holde jobb-vennskap litt overfladisk, når man vet at det kanskje bare varer en kort periode? Altså at man kun har overfladiske vennskap med kollegaer. Jatter litt med her og der, men stort sett holder seg for seg selv.
Jeg er livredd for teambygging
Da unngår man den kleine situasjonen som oppstår når man får seg en ny kul drømmejobb, og må forlate dem. Da unngår man å savne noen.
"Ha det bra, det var hyggelig å ha en overfladisk relasjon til dere og være på hils! Vi sees aldri!", kan man rope på siste arbeidsdag.
Sosialt utskudd
Men er det egentlig så lurt å melde seg emosjonelt ut på jobb? For hvor skal du sette grensen? Før du vet ordet av det er du hen som aldri blir med på julebord eller sosiale sammenkomster, som aldri stopper for en kaffeprat, som ikke ser folk i øyene, og som virker kald og følesesløs.
Til slutt vandrer du bare rundt i kontoret som en slags drone på to ben, uten at noen vet hvor du jobber, hva du jobber med, eller hvem du er.
"Ja men jeg skal jo bytte jobb snart uansett", sier du kanskje.
Greit nok det. Men plutselig så ombestemmer du deg og blir i 3 år til. Eller så dukker plutselig en gammel kollega opp på den nye arbeidsplassen din. En du avviste og var kald mot tidligere.
Du kan ikke gjøre det
Nei, sånn kan du ikke bli. du kan ikke leve i frykt for endte vennskap som ikke har oppstått ennå. Bare fordi karrieren kom i veien. Du kan ikke velge bort en potensiell bestevenn, bare fordi du kan finne på å bytte jobb en gang i fremtiden.
Og blir dere perlevenner, klarer dere kanskje å beholde vennskapet utenfor jobb også? Og hvis ikke, så var det jo et fint vennskap mens det varte?
