Jeg tror vi var 14 år gamle, Lars Christian og jeg. Gutterommene våre var ganske like:
Gulvet fløt med esker og dingser. På en pult i hjørnet stod en CRT-skjerm og flimret nesten døgnet rundt. Foran skjermen kunne man skimte et tastatur under en haug av 3,5-tommers disketter.
Forskjellene var likevel store: Gulvet mitt var fylt med Lego og modelltog. På skjermen gikk det i spill "produsert" med X-Copy. Hos Lars Christian var det annerledes. Gulvet hans var fylt med kretskort, kabler og komponenter fra Frithjof Arngren. På skjermen hans var det kode i hvitt på knallblå bakgrunn.
Vi satt og spiste skolebrød som Lars Christian hadde laget, mens han viste meg sitt nyeste prosjekt. Han hadde skaffet seg en stegmotor og jobbet med å konvertere grader til radianer og motsatt. Den lille motoren hakket og svirret rundt, frem og tilbake, mens fingrene til Lars Christian knatret på en Commodore 64. Jeg skjønte det ikke da, men Lars hadde levla opp.
Fire år senere, dukket Lars Christian opp på NRK med Tande P. Han og noen kompiser hadde startet en IT-bedrift og solgte det han hadde gitt opp å forklare meg: tilkobling til Internet.
Selv om jeg delte Lars Christians interesse, så var det ikke nok med interessen alene. Jeg manglet tilgang til kunnskap.
I motsetning til meg, hadde Lars Christian funnet nye venner som delte både interesse og kunnskap; og så hadde han en mentor:
Pappa Terje hadde nemlig jobbet som ingeniør for Norsk Data.
Fagbrev i utvikling
Dagens 18-åringer finner folk som deler interesse og kunnskap om koding på "et internasjonalt datanettverk" og Pappa Terje er byttet ut med "relevant master"-utdanning.
Neida: Hvis du satte kaffen i halsen nå, så er det fordi du kanskje vet at Pappa Terje heller er byttet ut med fagbrev i IT-utvikling. Hvis du ikke satte kaffen i halsen, så vet du i alle fall nå at dagens 18-åringer altså kan ta fagbrev i IT-utvikling.
Får ikke jobb med fagbrev: «De har aldri har hørt det»
Kidsa tar altså relevant utdanning på relevant nivå. Etter to år på skolebenken, ansettes elevene som lærlinger i en lærebedrift i to år til. Kidsa vet for eksempel hva en array er for noe, dessuten når og hvordan bruke det.
Det de trenger praktisk erfaring og veiledning i, er å bruke arrays effektivt og de-bugge når dataene stokker seg om: god gammaldags problemløsning.
Kanskje du kjenner deg igjen? Du vet – å sitte oppe langt ut på kvelden og natten for å løse en bug eller å løse kodenøtter i kode24s julekalender. Selv om du lærer mye av egenlæring, så går det jæsklig mye fortere og med samme læringseffekt med litt veiledning.
Kidsa brenner for koding og lærer raskere enn du klarer å fylle en array. Men de trenger Pappa Terje-er: praksis- og læreplasser.
Mange kvier seg mot å ta i mot lærlinger, men VG er kjempefornøyd: - De suger til seg kunnskap!
Lærlinger er en investering
Å ta inn en lærling er som å ta inn en nyansatt. Man må uansett sette av tid og ressurser. Som koder vil du bli utfordret med spørsmål som du ikke har hørt før og du må forklare hvordan ting henger sammen. Du kommer til å lære noe nytt og bli utfordret på hvorfor ting likevel ikke helt henger sammen.
Som bedrift er dette en investering i fremtidig kompetanse. Det er billig arbeidskraft, men som for alle ansettelser er det ikke noe fasitsvar for hvor mye tid og ressurser du må sette av. For mange blir dere kidsas første møte med arbeidslivet – som de kommer til å måle andre arbeidsgivere etter. Verdien av et godt omdømme får du igjen for på bunnlinja.
For å dra ned terskelen ørten hakk; flere videregående skoler tilbyr en praksisperiode, der dere kan ta inn en framtidig koder for noen dager. Det er få forpliktelser, så innholdet og utbyttet av praksisperioden er helt opp til dere.
Uansett hvordan man vrir på regnestykket, så er det å ta inn en praksiselev eller lærling en langsiktig investering både for samfunnet, butikken – og for oss som brenner for koding. Framtidas seniorer er 18 år gamle i dag. Da trenger de mentorer – i dag.
💡 Thomle jobber i Aller Media, som også kode24 er en del av, og vi møter han endel i kantina.
