Jeg kom over denne artikkelen hos kode24, som omhandlet at Amazon ønsket å teste personer med funksjonsnedsettelser om de skal ha hjemmekontor eller ikke.
Den gjorde meg frustrert, for jeg tror ikke Amazon er alene om denne tankegangen i arbeidslivet.
Derfor vil jeg fortelle litt om mine perspektiver og basert på egne livserfaringer, som hører til gruppen blant funksjonsnedsatte.
Utslitt som funksjonsnedsatt
Det å være funksjonsnedsatt i Norge er å leve med en fulltidsjobb. Enten det er synlige funksjonsnedsettelser eller usynlige.
Mange, inkludert meg, må oftest jobbe med det dobbelte eller tredobbelte av hva en funksjonsfrisk person ville gjort i løpet av en dag, fordi vi også har en funksjonsnedsettelse å forholde oss til.
Jeg er både døv, cirka 50 prosent blind, har Celebral Parese og Nevrosarkoidose, i tillegg til å være 100 prosent rullestolbruker.
Det å måtte forholde seg til en eller flere funksjonsnedsettelser er mer energikrevende enn det folk ser og tror, da folk gjerne får inntrykk av oss når vi møter opp på jobben som oppegående og friske, men som blir motsatt når man har reist for dagen.
Mange av oss må legge oss for å sove etter enhver aktivitet, for vi er helt utslitte og utbrente for energi, som et resultat av flere faktorer enn jobb.
«Det å måtte forholde seg til en eller flere funksjonsnedsettelser er mer energikrevende enn det folk ser og tror.»
Morten er blind, og lei av å teste koden din: «Forbaska dritt!»
Livet som døv
Samfunnet er ikke tilrettelagt for alle.
Vi er gjerne utslitte som en konsekvens av mangel på universell utforming i samfunnet, blant annet. Men det kan også være fordi funksjonsnedsettelsene vi lever med, er ustabile og svinger i bølger dag for dag.
Arbeidsplassen kan ha vært råflink på tilrettelegging for den ansatte, samme med ergoterapeuten hjemme hos de ansatte, men det er ikke alltid problemet ligger her, men heller et sted mellom de to endene.
Å være døv i samfunnet er som å være nordmann i Kina, hvor ingen rundt deg verken kan engelsk eller norsk. Du får ikke bestilt taxi fordi du ikke får med deg hva som blir sagt fra telefonen. Du får ikke med deg hva som blir sagt fra høyttalere av beskjeder på T-banen. Du får heller ikke kontakt med noen av dem rundt deg, fordi de ikke kan språket ditt, og du kan ikke språket deres.
Å være døv i samfunnet avhenger av at du må tilpasse deg, bruke mer krefter og er mer obs på hva som skjer rundt deg. Man må være mye mer bevisst på omgivelsene og konsentrert, for å munnavlese hva folk sier. Sjansen for misforståelser blir også større, noe som gjerne utvikler seg til en negativ opplevelse hos begge parter.
Ber bransjen ansette flere autister
Livet som rullestolbruker
Et annet eksempel, er livet som rullestolbruker i dag. Mange av oss opplever å bli sviktet av samfunnet og systemene deres.
En del av oss har opplevd at heisen på toget ikke fungerer, og deretter forlater deg på stasjonen uten forslag til alternative løsninger. Det samme gjelder blant bussjåfører, som ikke finner igjen nøkkelen til rampen hos bussene som har slikt, og reiser fra deg.
Vi opplever også en del hindringer ved både offentlige og private bygg, som trapper ved inngangen og høye dørkarmer. Ønsker man å komme seg inn i disse byggene, må man få bærehjelp inn, noe som er en ubehagelig opplevelse for oss alle.
Vi møter også på høye fortauskanter, som hvis man kjører utfor kanten gjør at vi flyr ut av stolen og slår oss. For å unngå dette, må man ta omveier, som fører til høyere energibruk for å komme seg frem til jobb.
En del av veiene er også bygd som grusveier eller sandveier, som på vinteren er nedsnødd og gjør det tungt å trille, da det oppleves som et bildekk som blir sittende fast i våt gjørme og bare spinner – med mindre man bruker ekstremt mye muskler på å komme seg løs.
«Vi trenger bare litt tilrettelegging for at vi skal klare å bidra.»
– Mange norske nettsider er umulige å bruke!
Hjemmekontor er tilrettelegging
Selv om avstanden mellom kontoret og hjemmet kan virke kort på papiret, så er det altså nok til at rullestolbrukere får oppleve en skikkelig treningsøkt med armene våre i løpet av en dag, selv om den oppleves kort og lett for funksjonsfriske.
Så hjemmekontor er også en form for tilrettelegging!
Det er med på å bidra til et mindre energikrevende arbeidsliv for de som allerede sliter, og tillater dem et liv utenfor arbeidslivet, som familietid etter jobb, vennetreff og andre ting som er viktig for alles psykisk helse. Å frarøve personer med funksjonsnedsettelser muligheten for hjemmekontor, er å frarøve dem muligheten for et sosialt liv utenfor arbeidstid.
Mange av oss, inkludert meg, må også leve livet sitt etter “skje-teorien”, hvor de skjeene som brukes på reisen hjemmefra til jobben er viktige for å ta vare på oss selv og folkehelsen blant oss.
Hjemmekontor kan være godt for dem som har behov for dette, og bidrar til mer senkende skuldre og bedre ytelse fra dem.
Det eneste jeg og mange flere ønsker, er å være ressursnyttige for bedriftene og bidra på lik linje som andre funksjonsfriske. Vi trenger bare litt tilrettelegging for at vi skal klare å bidra.
