"Kan dere pliiiis komme tilbake på kontoret? PS: Vi gir dere sparken om dere ikke kommer og drikker kaffe med oss hver dag".
Ok, det var kanskje ikke nøyaktig slik brevet Google sendte ut til sine ansatte denne uka var formulert. Men, jeg tror det var omtrent det de mente.
Kontorlivet fra før pandemien skyller over oss som en gigantisk bølge, folkens. Og jeg kan søren ikke forstå det.
Har vi glemt hvor jævlig det var før, da alle måtte på kontoret hver dag?
Sender alle tilbake på kontoret
Trygling om hjemmekontor
La meg ta deg tilbake til livet mitt i 2018. Jeg hadde akkurat fått barn nummer to, det var høst, og begynte å bli mørkt ute. Hjemme sov vi dårlig på natta, brukte evigheter på legging av barna på kvelden, klesvask og oppvask hopet seg opp, kvelden brukte vi på komme ajour med alle oppgaver i huset.
Kona måtte være på jobb 08:00, og måtte dra klokka 07:00 for å rekke det.
Jeg måtte ordne begge ungene på morgenen, få dem levert, stresse 45 minutter inn på kontoret for å rekke ett morgenmøte 08:30, for så å ta på meg støydempende hodetelefoner for å få jobbe i fred i det åpne landskapet resten av dagen. All stresset og pendlingen gjorde meg sint og frustrert. Både mot familien min, og kollegaer.
Jeg tryglet sjefen om å få lov til å jobbe hjemme enkelte dager. Jeg tryglet kollegaer om å få ta morgenmøtet hjemmefra av og til. Uten nytte.
Svaret var alltid det samme: "Vi skal på kontoret, sånn har det alltid vært, sånn skal det alltid være, alle har det sånn". Ingen empati, ingen forståelse, ingen slingringsmonn.
Til slutt begynte jeg å vurdere om jeg måtte gå ned til 80 prosent stilling, eller slutte. Jeg følte jeg var en byrde for jobben, fordi jeg ikke fikk til å jobbe effektivt. Kontorlivet før pandemien holdt på å ta knekken på meg.
Nå jobber annenhver nye utvikler hos NAV hjemmefra
"You get headphones, and you get headphones!"
Apropos hodetelefoner. Hodetelefonene var selve livsnerven i kontorlivet før pandemien. I Aller satt utviklerne til og med opp skilt hvor det stod "Hvis hodetelefonene er på, jobber vi, ikke forstyrr". Uten at det funka spesielt bra.
På tidligere arbeidsplasser var det ikke uvanlig at firmagaven rundt juletider var støydempende hodetelefoner. Det var omtrent som å være i publikum på Oprah Winfrey Show: "You get noise cancelling headphones, and you get noise cancelling headphones".
Ledelsen skjønte jo greia, at vi var misfornøyd, at vi egentlig ikke jobba så effektivt i det åpne landskapet. Hodetelefonene var plasteret på såret.
For kontoret skulle tviholdes på. Den vanlige argumentasjonen, om noen skulle finne på å spørre om hjemmekontor, var at de fryktet at folk ikke skulle være like effektive på hjemmekontoret.
Jeg husker ledere sa ting som "Da kommer alle damene bare til å drive med klesvask hele dagen", og "Folk kommer bare til å sitte og se på TV".
Og de hadde et poeng, da man kanskje fikk én hjemmekontordag i halvåret, var det nok mange som gjorde nettopp det.
- Hodet mitt har glemt hvordan det takler åpent kontorlandskap
Pandemi-eksperimentet
Men så kom pandemien, og ledelsen ble plutselig tvunget inn i et gigantisk hjemmekontorprosjekt. Nå var ikke problemstilling en hjemmekontordag i ny og ne, nå var det hver dag som gjaldt.
Og jaggu viste det seg at folk var ganske effektive til å produsere på hjemmekontor gitt, hvem skulle trodd?
For meg endret alt seg til det bedre jobbmessig under pandemien.
Plutselig fikk jeg satt på den klesvasken og kjørt oppvaskmaskinen i lunsjpausen. Jeg fikk levert ungene i barnehagen uten stress, siden pendlertiden tilbake til hjemmekontor var mye kortere. Vi voksne fikk tilbake kvelden.
Jeg var i bedre humør, og kjente på mer overskudd. Plutselig klarte jeg å jobbe 100 prosent.
Se norske utvikleres hjemmekontor, et halvt år etter
Dårlig samvittighet for kontorsamhold
Men jeg innså etter hvert at situasjonen ikke var slik for alle.
Da bildene begynte å rulle inn på kode24 av unge utviklere som satt med laptopen på ei bøtte på toppen av spisebordet i en knøttliten Oslo-leilighet innså jeg at folk nok hadde forskjellig forhold til kontorets verdi.
Men jeg merket også at selv om vi var effektive til å produsere under pandemien, så var vi kanskje ikke så dynamiske som før. Vi skapte ikke så mye nytt, og var ikke like flinke på idéer.
Da forslaget om hybrid-jobbing ble lagt frem, synes jeg det ga mening. At kontoret skulle bli en arena vi kunne treffes på når det ga mening å samarbeide, og at vi kunne trekkes oss tilbake når vi trengte å produsere. Optimalisering i begge retninger.
Men det er ikke dit vi er på vei nå. Nå er vi på vei rett tilbake til der vi var før pandemien, hvor ledelsen mener vi bør være på kontoret hele tiden, fordi samarbeid skal kunne skje når som helst. Og liker du det ikke, så er du anti-sosial og dårlig til å bidra til fellesskapet.
Julegaven i år blir vel et nytt par støydempende hodetelefoner.
