Beklager den litt tabloide overskriften, men det er faktisk sant!
På LinkedIn, den sosiale plattformen for rar CV-utveksling, vasser jeg bokstavelig talt i jobbtilbud. Til tider kommer det til og med flere om dagen.
Men det er noe rart med disse tilbudene. Noe som gjør at jeg nekter å svare på én eneste en.
Hei Jørgen, vil du ha masse penger?
- Hei Jørgen! Hvordan går det? Jeg leter etter en frontend skråstrek JavaScript-utvikler for vår klient, og vi var skikkelig imponert over profilen din! Når passer det at vi tar ei lita prat?
Sånn starter gjerne samtalene i innboksen min på LinkedIn. En skulle tro at dette var en god kompis eller tidligere kollega som tok kontakt via PM for å tipse om en ledig stilling på arbeidsplassen, men neida.
«De frister med en mega-høy lønn. Som oftest minst 800.000»
Dette er folk jeg overhode ikke kjenner. Og det tas ikke kontakt på norsk, det går i engelsk. Alltid. For å skryte av en imponerende LinkedIn profil jeg nesten ikke har lagt noe inn på, annet enn at jeg er utvikler.
Som regel er meldingene mye lenger enn den første hyggelige gesten også. Personen med et britisk-låtende navn, slik som Jodie, Millie eller Peter, og en fjong tittel slik som "Sales Director" eller "Senior Recruitment", snirkler gjerne innom alle godene på arbeidsplassen, hvilke teknologier man får jobbe med, og frister med en mega-høy lønn. Som oftest minst 800.000.
Det prates gjerne om hvordan selskapet er en globalt anerkjent aktør innenfor en spesiell bransje, og hvordan de investerer tungt i teknologi.
men det er én ting de aldri nevner...
Holder tilbake informasjon
Jeg får nemlig aldri vite hvem denne arbeidsplassen de lokker med er.
Av de ørten hundre engelsktalende mailene i innboksen min blir så og si alt om arbeidsplassen nevnt, unntatt det fordømte navnet på den.
I tillegg virker alltid vedkommende helt desperat etter å få tatt en samtale med meg.
- Jeg skjønner godt at du ikke er interessert i noen ny jobb, men kan vi ta en kjapp prat likevel?, skriver Bradley W til meg klokka fem på ettermiddagen.
Uten at jeg har gitt noe inntrykk av om jeg vil ha jobb eller ikke. Faktisk har jeg ikke svart han i det hele tatt.
Netlife med anonyme jobbsøknader - du kan bli en rød geit
- Hei Jørgen, hvordan går ferien? Bare lurte på om du ville høre litt om noen nye muligheter i markedet?, skrev Peter L til meg i midten av september i fjor.
- Når er du ledig for en samtale denne uka?, spør salgsdirektør Samuel S.
Igjen, uten at jeg har gitt ett eneste svar om interesse.
Det kan nesten virke som om selve samtalen med meg er viktigere enn å få meg til å ta jobben eller ikke.
Hvem ansetter disse?
Da spør jeg meg, hvem ansetter disse rekrutteringsfolka?
Som ikke vil fortelle meg hvor jeg skal jobbe, men samtidig er helt desperate etter å slå av en prat med meg om denne fantastiske arbeidsplassen.
Og hvorfor blir jeg aldri kontaktet av noen norske rekrutteringsfolk på denne måten? Hvorfor er de alltid tilsynelatende britiske?
«»
Får man andre typer avtaler i andre land? Er det billigere å bruke utelandske byråer til rekruttering? Eller er de norske rett og slett for høflige? Hva er insentivet til disse utenlandske rekruttererne for å ville drive med rekruttering av arbeidsplasser i Norge mot norske utviklere? Er arbeidsplassen ræva, men de får betalt per telefonsamtale?
Eller har de noe annet å skjule? Skal Jodie ha meg med på et møte for å pitche inn et konsulentselskap som arbeider utelukkende inn mot narkotikabransjen på darkweb? Eller skal jeg arbeide med vedlikehold av Pornhub når jeg blir ansatt? Hva er så farlig med å gi meg navnet?
Er det bare i utvikler-bransjen dette foregår mon tro?
Ikke vet jeg. Og det har jeg ikke tenkt å finne ut av heller, for jeg nekter å svare. Beklager Peter, Bradley, Jodie og Miller.
