"Har du tid til en liten prat i kantina, jeg trenger å lufte meg litt"... sa en kollega til meg en gang i tida.
Han var i slutten av 20-åra, og hadde akkurat starta som frontend-ressurs på teamet mitt. Rett fra skolebenken på universitetet.
Og nå var han frustrert. Pågråten rett og slett. Fordi han ikke følte seg flink nok.
"Det føles ut som jeg har studert for lenge, jeg kan jo ingenting om det greiene her", utbrøt han fortvilt, før han la til:
"Jeg føler ikke at jeg fortjener lønna mi".
Overgangen fra studenttilværelsen til arbeidslivet kan være brutal. Og jo lenger du studerer, jo verre kan det bli. Boosten i startlønn en utdanning gir, i følge vår nye undersøkelse, kan faktisk gjøre det enda verre.
Om du ikke er bevisst hva som skjer.
Så mye høyere lønn får du med en master-grad
Et fantastisk sted
La det være sagt, jeg er ikke her for snakke ned utdanning. Selv tråklet jeg meg (litt motvillig) gjennom fem år på informatikk på UiO.
Gjennom de fem årene hadde jeg opplevelser jeg ikke ville vært foruten, traff mennesker jeg fortsatt holder kontakten med, bygde rare hobbyprosjekter som fortsatt lever i Dropbox-en min, og lærte mye rare greier jeg aldri ville oppsøkt ellers.
Slik som avansert SQL-bruk, hvordan man bidrar til open source-plattformer, merkelige algoritmer for beregning av sjakktrekk og lynkurs i Python og Bash.
UiO-tilværelsen for meg handlet om hvor konsekvensfritt alt var. Jeg kunne gjøre ting fordi jeg synes det var gøy, lære uten en haug med deadlines.
Jeg trodde det var sånn det var å være utvikler.
«Da jeg gikk på UiO så jeg for meg at den store forskjellen kom til å bli at vi diskuterte Star Wars i litt penere klær.»
- Tilfeldig at jeg ble utvikler med utdanning
Ligner ikke utviklingsbransjen
Men da jeg startet i utviklingsbransjen opplevde jeg ganske fort at alt det professorer og vi studenter jazza med på informatikk-linja hadde rimelig lite å gjøre med den faktiske bransjen.
Hittil har ingen bedt meg skrive en nettverks-server og -klient i C, en Java-basert terminalapplikasjon for et fiktivt fastfood-sted ved navn Kurder Bing, eller greie ut om hvordan OCR-scanning fungerer i praksis.
Derimot har folk prøvd å forklare meg tusen dumme verktøy for å holde oversikt over oppgaver. Jeg har blitt bedt om å dra på kurs og få sertifiseringer i alt mellom himmel og jord. Og jeg har opplevd så mange permutasjoner av Scrum at jeg ikke klarer å holde oversikt over dem.
Dessuten har jeg lært å forholde meg til den rare jungelen som er kontorpolitikk, teampolitikk, og samhandlingspolitikk. Ikke minst konfliktene som oppstår når man skal krangle om implementasjoner, enes om teknologivalg, tenke på legacy, og forholde seg til en produkt- og salgsavdeling.
Da jeg gikk på UiO så jeg for meg at den store forskjellen kom til å bli at vi diskuterte Star Wars i litt penere klær.
Bachelor vs. master: - En mastergrad gir deg faglig modenhet og tyngde
Tidlig karrieresteg
Det tok meg lang tid å tilpasse meg hverdagen som profesjonell utvikler. Jeg vet ikke om jeg har helt tilpasset meg det ennå, helt ærlig. Kanskje det er derfor jeg driver en nettavis, istedenfor å jobbe i Webstep.
Og jeg hadde flaks. Da jeg var ved enden av studiene mine, hadde jeg lyst til å komme meg videre, og jeg var samtidig på et sted hvor jeg ikke nødvendigvis følte at jeg var så flink i noe. Jeg hadde ikke vært særlig engasjert i studentforeninger eller annet sosialt på UiO heller, så det var ingenting som holdt meg der. UiO-tilværelsen min var ganske anonym.
Dessuten var jeg 25 år, så jeg hadde fortsatt noen år igjen før jeg følte jeg måtte være skikkelig god i jobben. Jeg hadde tid til å lære på jobb.
- Fagbrev er bedre enn master! mener Frank, som reagerer på "elitisme"
Du burde vært bedre
Kollegaen min derimot, hadde helt motsatt opplevelse.
Han hadde vært kongen av universitetet, drevet studentforeninger, hatt høy selvtillit på fagkunnskap, og bygd et godt sosialt nettverk på skolen. Da han var ferdig med master-studiet, higet han heller etter å bli litt lenger.
Så han tok noen flere fag, surret rundt i noen år til, helt til det ikke gikk lenger.
Så kom knekken i arbeidslivet. Da han innså at han måtte begynne på bar bakke. Studentforeninger, intrikat kunnskap om universitetskultur og det sosiale nettverket fra universitetet - alt var borte.
Neste kalddusj kom da han oppdaget hvor mange andre som lå i forkant. De som gikk ut med bachelor, eller var selvlærte, hadde brukt 5-6 år på jobbe seg inn i bransjen. Som 28-åringer var de ofte blitt senior.
Og her stod han, med masse universitetserfaring, lønn og tittel som en senior, men med arbeidslivs-kunnskapen til en junior...
- Utdannelse handler ikke om å bli en bra fagperson, men å bli en bra person
De verste folka når de starter
"UiO-folka er de som kan minst når de starter, men etter noen år blir de blant de beste ansatte", husker jeg rektoren på UiO sa under mastergrad-seremonien min.
For mye av det man lærer på universiteter og høyskoler kan ikke direkte omstilles til arbeidslivet. Men, om man innser at det man egentlig er flink på er å lære, er man uslåelig.
Kollegaen min klarte seg godt etter hvert, han. Det tok noen år med frustrasjon, fortvilelse og mistrivsel, og så skjøt karrieren fart.
Men innerst inne tror jeg nok han angret på at han ble for lenge på skolen...
