Folk har kjapp lønnsvekst de første åra i utviklerbransjen, det viser ferske tall fra årets lønnsundersøkelse på kode24. Men så flater det ut.
Så kjapt vokser lønna de første 10 åra - men så skjer det noe
Bak tallene skjuler det seg en ukultur i bransjen, en ukultur som jeg er en del av, som alle nye i bransjen blir skolert i av eldre kollegaer - ja, som nær sagt er en forventning - og som spesielt rammer unge utviklere, de vi ser igjen i vekstgrafen:
At du må bytte jobb ofte, for å få en god lønnsvekst i utviklingsbransjen.
Gjort det sjøl
Det satt meg litt ut første gang jeg hørte om dette på min første arbeidsplass. Jeg husker at vi snakket løst om lønn i lunsjpausen en dag, og jeg tror jeg sa noe som:
"Jaja, startlønna er litt småkjip nå, men jeg håper jeg skal gå opp litt fremover".
"Oppover..., her?", svarte en eldre kollega med et litt forbauset ansiktsuttrykk.
"Ja?", svarte jeg, like forvirret - jeg trodde det var sånn det fungerte.
"Du går nok opp i lønn når du stikker herfra, om et par år", svarte han med et blunk.
Og han fikk rett. To år senere tenkte jeg at jeg fortjente mer lønn, og istedenfor å be om mer, stakk jeg på et jobbintervju, og gjorde et lønnshopp.
Og sånn fortsatte det.
Tror statusproblem gjør frontend til lønnstaper: «Useriøse tulleting»
Tannlegen tusen ganger
Fra læringsplattformen Fronter, hoppet jeg til Nettavisen, så til Schibsted-eide Distribution Innovation, så til Aller Media, og så til jobben i kode24.
Alle med solide lønnshopp.
Og jeg vet at det ikke bare var jeg som drev med dette.
På hver nye arbeidsplass var jeg omringet av kollegaer som drev med det samme. Et sted var koden for at man skulle på jobbintervju: "Eh, jeg må en tur til tannlegen... igjen". Hvorpå vi andre svarte: "Åja, i dag igjen, ja?", med fårete smil.
Og på hver ny arbeidsplass hadde jeg den samme praten med nye kollegaer, da jeg hilste på for første gang: "Dette er Einar, han er praktisk talt pensjonist i selskapet, han har jo vært her hele FIRE år!".
Eller: "Dette er Kristine, hun har vært her så lenge at hun har rukket å bli team lead, hele TO år!".
«Dette er Einar, han er praktisk talt pensjonist i selskapet, han har jo vært her hele FIRE år!»
Gått glipp av mye ved å dra
Hadde jeg prøvd å forklare dette til farfar, som riktignok er død nå, men som jobba som elektroingeniør på Beha nesten hele karrieren, ville han nok synes jeg tok dårlige valg.
Han ville nok ha fortalt meg om verdien i langsiktighet, dyrke gode kollegaer, følge produktene, lojalitet, og mulighetene som dukket opp langs veien. Dessuten ville han skjennet på meg for å være utålmodig.
Og når jeg tenker tilbake på det, så tror jeg at han hadde hatt rett:
- Ett år etter jeg sluttet i Fronter, sluttet lederen i UX-avdelingen jeg arbeidet i, og da hadde jeg garantert blitt leder for avdelingen selv. En fin mulighet jeg gikk glipp av, som gikk til en nyansatt jeg selv var med å ansette.
- Året etter at jeg sluttet i Nettavisen, ble avisa kjøpt opp av Amedia, som nå kanskje er en av de mest spennende mediehusene man kan jobbe for i Norge. Kommentarfeltet jeg bygde før jeg slutta brukes nå av alle lokalaviser i Norge. Det hadde vært kult å fått videreutviklet det, men jeg valgte å stikke videre før sjansen dukket opp.
- Og året etter at jeg slutta i Distribution Innovation, skjøt tjenester jeg arbeidet på, som Morgenlevering, til værs.
Jeg har gått glipp av mye i min utålmodige jakt på bedre lønn.
Frontend, fullstack, backend - disse utviklere tjener best i 2023
Skadelig for bransjen
Men det er ikke bare for enkeltpersoner at den ustanselige jobb-bytte-dansen er skadelig. Det er skadelige for arbeidsplassene, også.
Det å konstant skulle innlemme nye kollegaer i kode og arkitektur, konstant tape kollegaer med eierskap til produktene, konstant holde på med å bli-kjent-dansen, det tærer på det kollegiale, og det tærer på bedriften.
Ikke minst er det kjipt for unge utviklere, som nok mer enn seniorer føler de må bytte jobb ofte for å ha karrierevekst.
Det er sånn man ender opp med uendelige kode-omskrivinger, sky-bytte ørten ganger i året, sure kunder som opplever at bugs aldri blir fikset, og kollegaer som ikke orker å bli, fordi alle de kjente da de starta har slutta.
«Det er sånn man ender opp med uendelige kode-omskrivinger.»
Ledere må ta ansvar
Så hva kan du gjøre?
Vel, først må du bestemme deg for om du vil bli eller ikke i bedriften du er i. Og om du vil bli, noe jeg synes du bør, så må du ha en plan for at arbeidsplassen du er på i dag skal kunne oppfylle karrieremålene dine. De målene er det bare du som kjenner, og det beste du kan gjøre er å være ærlig med lederen din om dem.
Og dere ledere der ute, dere har også et ansvar!
Dere må lage karriere-stiger i bedriften. Dere må sørge for at kollegaer får nye impulser, at de utvikler seg, og at de trvies.
Dere må verdsette folk som allerede er ansatt, ikke bare gi megalønn til nyansatte i skjul.
Og dere må bygge kulturer basert på langsiktighet, visjoner og mål. Som gjør at folk aldri i livet kunne tenkt seg å slutte.
