I anledning Movember har jeg tatt skjegget, det gjør at jeg føler meg litt naken. Det kan være en skummel følelse. Denne teksten er også litt skummel å skrive. I dag, 15. november er det 6 måneder siden jeg ble sykemeldt. Det at jeg nå er tilbake cirka 50 prosent, føles som en seier.
Jeg er en IT-utvikler, en karrierejeger, en streber. Jeg er en som syntes at nesten alt jeg driver med er interessant og engasjerende.
Dessverre har jeg sagt ja til nesten alle forespørsler jeg har fått, selv om jeg vet at jeg sliter med å levere noe annet enn 100 prosent når jeg forplikter meg til noe. Jeg har stor kapasitet, og rekker normalt over mye. Men det er ingen som rekker alt, alltid, over lang tid.
For seks måneder siden trodde jeg, at jeg var åpen fyr som var flink til å prate om følelser. Det er mulig jeg var det, men jeg var ikke flink nok til å ta vare på meg selv. Etter å ha fylt døgnet med alt for mye jobb og aktiviteter i alt for mange år, sa hodet stopp. Jeg ville videre, men hodet mitt nektet meg. Svimmelhet, hodepine, kvalme og tåkesyn var våpnene hodet mitt hadde, og de ble brukt, mye og hardt i flere måneder.
Min historie er ikke unik, dessverre er statistikken ganske skremmende. Om Movember kan inspirere til at noen tar en samtale med noen de kjenner, tenker over egne prioriteringer, eller donerer noen kroner, så gleder det meg stort.
Dette er min versjon av det siste halve året.
«Jeg var fysisk og mentalt, fryktelig sliten. Det var som om jeg ikke klarte å holde maska lengre.»
Vendepunktet
På morgenen 15. juni var jeg på jobb rundt 07:30 slik jeg har pleid å være i mange år. Istedenfor å gå rett på dagens oppgaver, kjente jeg meg tung. For å søke litt motivasjon og en myk start på dagen tok jeg meg tid til å skravle litt med en god kollega. Samtalen husker jeg ikke noe av annet enn at den var hyggelig.
Min mor ringte rundt 07:50, noe hun innimellom gjør på vei til jobb. Hyggelig småskravling der også. Min mor spør meg, hvordan har du det egentlig. Fram til denne morgenen har jeg ikke svart ærlig på dette, ikke for andre, ikke for meg selv. Jeg svarte at jeg syntes verden var tung og jeg følte meg fryktelig sliten.
Hun hadde nok hørt på stemmen min og merket det på energien min en stund, men hun hadde ikke nådd inn til meg når hun hadde bedt meg roe ned. Denne morgenen klarte hun å nå inn. Hun insisterte på at jeg skulle snakke med lege, så fort som mulig.
1 av 3 utbrent - her er faresignalene
Legebesøket
Vi har tilgang på drop-in lege over video via forsikring på jobben. Etter at jeg la på samtalen med min mor sjekket jeg opp dette mens jeg tenkte på hva jeg nettopp hadde erkjent. Av hensyn til kollegaer gikk jeg inn på et lite møterom når jeg pratet med min mor. Jeg forlot ikke møterommet mens jeg ventet på videolegen. Ventetiden var ca 20 minutter. Tiden gikk fryktelig fort.
Jeg tenkte på oppgaver jeg skulle gjøre den dagen. Møter jeg skulle inn i, ting som skulle leveres denne uken. Jeg var ajour, men bare så vidt. Jo mer jeg tenkte på det jeg nettopp hadde innrømmet for meg selv, ble følelsen bare verre.
Jeg var fysisk og mentalt, fryktelig sliten. Det var som om jeg ikke klarte å holde maska lengre. Etter hvert lurte jeg på hvordan jeg skulle klare å sette meg på plassen min, blant gode kollegaer, uten å begynne å grine. Jeg er 190 cm høy, veier cirka 105 kilo, har ni års bakgrunn fra forsvaret. Selv om jeg er lettrørt, er det ikke mange som har sett meg gråte.
Videolegen avbrøt meg etter et par korte setninger, jeg fikk en uke sykemelding og ble sendt hjem fra jobb. Følelsene av lettelse, skam, tomhet og rastløshet blandet seg som en seig kakedeig inni meg. De samme følelsene satt der i ganske mange uker.
«Jeg var ikke lengre sjef over egen kropp. Jeg kunne ikke stole på mitt eget hode.»
Krasjlandingen
Den første måneden følte jeg meg dårligere for hver dag som gikk. Både hodet og kroppen skjønte at det nå var lov og senke guarden litt, slappe av. Dessverre var guarden veldig høyt oppe, og den senket seg veldig sakte. Jeg fikk ganske raskt vondt i hodet. Kjente på kvalme, ubehag, svimmelhet og tåkesyn.
Etter hvert skjønte jeg at disse symptomene hang sammen med aktiviteter jeg gjorde. Det hang sammen med hva hodet mitt mente ga stress. Hodet mitt og jeg var ikke enige i hva som var stressende. Vi var heller ikke enige i hva som var gøy å gjøre og ikke så gøy å gjøre.
Jeg var ikke lengre sjef over egen kropp. Jeg kunne ikke stole på mitt eget hode. Foruten humøret mitt, var det umulig å se at det var noe galt med meg. Noe som også er litt frustrerende.
Jeg var helt ute av vater, det kostet mye bare å fungere selv om jeg gikk sykemeldt hjemme.
- Viktig å få jobbe uten avbrytelser
Bølge av ubehag
De tingene jeg trodde ga meg energi, orket jeg ikke å gjøre. De menneskene jeg var glad i, ble jeg sliten av å være sammen med. Heldigvis klarte jeg å gå tur i skogen, etter noen uker var både jeg og bikkja i ganske god form. TV-tid fungerte i begynnelsen bare i halvtimes økter, PC-arbeid kunne jeg bare glemme.
Jeg kjøpte meg noen Lego-sett, bygde dem med pauser mellom øktene. Så scannet jeg bilder fra gamle album, også det gjorde jeg i økter.
Det var kun «lav intensitets»-oppgaver jeg fikk til uten en bølge av ubehag som bivirkninger. Etter to måneder begynte jeg å kjenne at det snudde litt.
I august begynte jeg systematisk å jobbe meg oppover med enkle oppgaver på PC. Jeg begynte med 10 minutters-økter. Etter en måned var jeg på 35 minutter dagen. Det er ikke så mye spennende en utvikler rekker på en pc på 35 minutter.
«Var guarden min virkelig så høy, var masken så kamuflerende, behandler jeg generelt kollegaer dårlig?»
Unner ingen dette
Jeg har lært mye om psykisk helse og om meg selv det siste halve året.
Jeg trodde jeg hadde kontroll og kjente kroppen min godt, jeg ante ikke hva jeg drev med. En måned før jeg sykemeldte meg begynte jeg å skjønne at jeg måtte trappe ned, ta meg litt pauser.
Jeg sa nei til alle aktivitetene jeg kunne. Det ble tydelig at da var det allerede for sent.
Energien og gnisten kom ikke tilbake selv om jeg tok det med ro noen kvelder, noen helger, og til slutt noen uker. De siste ukene før 15 juni var jeg stort sett på jobb, på tur med hunden, eller på sofaen. Og miste kontrollen på denne måten unner jeg ingen.
Thomas advarer: «Jeg gikk på en smell»
Ikke uvanlig med skam
Det er visst ikke uvanlig at du skammer deg når man blir sykemeldt på grunn av utbrenthet. Det føles for dumt å ikke kunne ta vare på seg selv.
Jeg anser meg selv som relativt vellykket på mange områder, men det å ta vare på egen kropp og helse, det fikk jeg ikke til. Noe annet som også er ganske vanlig er at man går igjennom episoder og tegn man burde ha sett. De var det mange av.
Jeg skammet meg over å ha behandlet kollegaer urettferdig og dårlig etter hvert som jeg hadde hatt kortere og kortere lunte, vært mer og mer negativ og etter min mening, levert dårligere enn jeg burde.
I ettertid viste det seg at veldig få faktisk hadde lagt merke til at de ble behandlet dårligere enn vanlig. Dette i seg selv er skummelt, var guarden min virkelig så høy, var masken så kamuflerende, behandler jeg generelt kollegaer dårlig?
«Kroppen hadde forsøkt å si ifra lenge, jeg hadde nektet å lytte.»
Hadde nektet å lytte
I august og september fikk jeg mulighet til å følge et kurs om psykisk helse gjennom bydelen jeg bor i. Det var både mentalt nyttig og faglig lærerikt. Det hjelper å prate om det, og det hjelper og vite at andre resurssterke mennesker har gått på samme smellen som deg selv.
Vi skulle jobbe med litt teori hjemme, og diskutere teorien i grupper en gang i uken. En av kursdagene fikk vi utdelt en lengre liste med symptomer man bør være obs på. De var delt opp i tre kategorier, følelsesmessige, handlinger/adferd og fysiske.
Hadde de vært satt opp på et bingobrett hadde jeg hatt bingo allerede rundt juletider for et år siden. Ved påsketider hadde jeg hatt et par rekker til. Når vi kom til 15. juni, hadde jeg tilnærmet fullt brett.
Kroppen hadde forsøkt å si ifra lenge, jeg hadde nektet å lytte. På kurset lærte jeg mye nytt om psykisk helse, konkrete ting, som egentlig hadde vært enkelt å huske på. Hadde jeg lært mer om psykisk helse på skole eller høyskole så hadde jeg kanskje vært flinkere til å reagere på noen av symptomene litt tidligere.
– Presset blir for stort, utbrenthet mulig utfall
Veien tilbake
I september begynte jeg forsiktig å bli med på ettermiddags aktiviteter med jobben. Det gikk i trening, og hygge med kollegaer. Jeg begynte med en time av gangen, jeg prøvde å øke til 2 timer, det gikk ikke. Etter hvert begynte jeg å møte fysisk på jobb. En time, hver dag.
Første uken hadde jeg vondt i hodet hver kveld. Andre uken gikk det litt bedre, tredje uken mestret jeg en time på jobb uten kjedelige symptomer.
Den fjerde uken økte jeg til 2-3 timer på jobb, da med 20 minutters pause på midten. Det tok litt tid før det stabiliserte seg også.
For cirka 14 dager siden. Rundt overgangen til november, begynte jeg å kjenne at jeg trengte kortere pauser mellom øktene. Så lenge jeg tok pauser i løpet av dagen, så kunne jeg holde det gående relativt sammenhengende tre til fire timer på jobb. Der er jeg i dag.
«Det eneste universelle rådet jeg har, er å prate med noen om utfordringene du kjenner på.»
Må spille på lag med kroppen
Så skjer det som skjer når man ikke har hatt vondt i hodet eller kjent på de fysiske reaksjonene på en stund. Jeg glemmer meg, pusher litt for hardt noen dager og blir slått ut. De siste dagene har jeg vært tung i hodet igjen. I dag tar jeg en roligere dag hjemme for å se om det holder til å hente meg inn.
En sterk påminnelse om at selv om jeg føler meg fin, så må jeg fortsatt spille på lag med kroppen.
Jeg innser at jeg antagelig må tilpasse hverdagen og være tålmodig i lang tid. Jeg håper at jeg klarer og stå i jobb, forhåpentligvis hundre prosent mesteparten av tiden. Men, hodet og kroppen tillater ikke det samme tempoet jeg har holdt de siste 10 årene.
Selv om jeg er tilbake og ligner på meg selv, så er det fortsatt hodet som bestemmer hvor mye jeg tåler. Dette er fortsatt veldig rart for en gammel fenrik fra forsvaret og akseptere.
Advarer mot å ikke koble av på kvelden
Framtiden
En av utfordringene mine var engasjementet. Det kom raskere tilbake enn jeg hadde trodd. Det og bli engasjert og revet med er en stor del av min personlighet. Jeg har vanskeligheter for å si nei, eller holde meg unna, når jeg ønsker å bidra. Jeg ønsker så inderlig å være med på leken og hjelpe til. De siste seks månedene er det eneste som har fungert, er å holde meg unna.
Jeg kan ikke ha 10 baller i luften hele tiden, jeg må begrense meg til noen få ting om gangen. Kanskje er dette noe hode gjør for å hjelpe meg med å tilpasse livsstilen min. I så fall kan jeg omtale hodet mitt som en litt overbeskyttende forsørger. En slags styggen på ryggen som ikke prater til meg, men som gir meg fysiske ubehag når det passer seg. Selv om jeg nå mener at mye fungerer igjen, så er det ikke slik jeg vil ha det.
Jeg ser ikke på meg selv som et persilleblad, og jeg har ikke lyst til å forbli et heller. Jeg kommer antagelig til å fortsette å være en streber og til dels en karrierejager. Men, fokuset mitt har endret seg litt. Jeg ser den økte verdien i å ta vare på meg selv, og de rundt meg.
Jeg har en ny og sterk respekt for alle som sliter med psykisk helse. Det er ofte usynlig, godt kamuflert og kan høres ut som syting for de som ikke har vært borti dette selv, men psykisk helse som ikke spiller på lag er ikke noe spøk. Jeg skal tilpasse meg så jeg kan orke å være den engasjerte, litt barnslige, IT-nerden fram til jeg blir gammel. Jeg skal tilbake til den samme energien og kapasiteten jeg hadde, men jeg skal disponere den annerledes enn hva jeg har gjort til nå.
Ekspertenes triks: Sånn får du sove
Mine verktøy på veien videre
Psykiske helse er svært individuelt. Utbrenthet er svært individuelt. Alle tanker og råd jeg både direkte og indirekte har kommet med i denne teksten er mine egne. Mye er sterkt inspirert av det jeg har lært på kurs, om meg selv og av psykologen jeg har pratet med. Det at dette funker for meg, betyr ikke at det vil funke for deg.
Det eneste universelle rådet jeg har, er å prate med noen om utfordringene du kjenner på.
Jeg vil likevel dele noen ganske konkrete råd jeg har lært meg å bruke.
- Det er veldig få ting det er noe vits å ofre helsen sin for. Om du velger å gjør det, så tenk igjennom hva du går glipp av. Jeg ble overasket når jeg skrev ned på papir; Hva gir deg energi, hva tapper deg for energi. Hva har du lyst til å gjøre, hva må du gjøre.
- Skru av lyd minst en time hver dag, det høres kanskje vanskelig ut, men det er lettere enn du tror. La øreproppene ligge i lomma når du reiser til og fra jobb eller går en tur med hunden. Lytt og la hode få hvile. Etter en stund kom de kreative tankene for full styrke i hodet mitt.
- Les en bok, helst ikke en fagbok. Når du leser bøker bruker du andre deler av hjernen enn når du ser videosnutter eller tv-serier. I tillegg får hode ofte lengre tid på å tegne bildene i hodet, du trener kreativiteten din og roer ned tempoet samtidig. Det er fristelser over alt, for min del er dette litt som dørstokkmila for å gå ut og trene. Det føles veldig godt når kommer i gang, og jeg finner i hvert fall roen.
- Finn deg en «sakte hobby» som du kan gjøre innimellom. Veldig mye av min hverdag var preget av høyt tempo. Det kan være en fast tur-dag med en venn, puslespill eller Lego bygging. Prøv å finne noe som ikke ligner på alt annet du gjør i hverdagen og som samtidig skjer i et rolig tempo. Prøv å gjøre dette med og uten musikk eller lyd til.
- Om du er en av de som bruker mer tid på jobben enn hva som er anbefalt. Prøv å vær ærlig med deg selv. Er du motivert for å fortsette slik, eller ønsker du en endring. Finn gjerne en venn som tør å utfordre deg, og ta en prat om det. Rådet jeg fikk fra min gode venn var veldig tydelig; «ingen av dine nærmeste bryr seg om hvor vellykket du er, det eneste de er opptatt av er om du har det bra eller ikke».
Ta vare på hverandre.
Per Christian
