Teknologibransjen er kjent for å fronte aktivisme. Klimaendringer, personvern og ytringsfrihet har stått høyt på tapeten.
Men nå står vi overfor en påfallende stillhet rundt den humanitære krisen i Gaza. Stillheten utfordrer vår oppfatning av bransjens integritet og fordrer spørsmålet:
Er engasjementet begrenset til saker som ikke utfordrer våre forretningsinteresser eller offentlig image?
18.000 drept
I to måneder har det regnet bomber over Gaza, et av verdens mest tettbefolkede steder. Siden 7 oktober har Israelske angrep tatt livet av over 18.000 mennesker, inkludert 7.200 barn.
85 prosent av befolkningen er fordrevet fra sine hjem og 60 prosent av boligene i Gaza er ødelagt. Palestinere blir bedt om å evakuere til stadig mindre tilfluktsområder, men ingen steder er trygge.
Så langt har Israelske angrep truffet 339 utdanningsfasiliteter, 26 sykehus, 56 helsefasiliteter, 88 moskéer og tre kirker. På mindre enn 60 dager har antallet fungerende sykehus gått fra 36 til 18. Ingen av sykehusene fungerer optimalt.
For en uke siden fikk vi servert bilder fra innsiden på et sykehus som viste kuvøser med minst 4 nedbrutte babyer som hadde blitt forlatt til å dø etter at helsepersonell ble tvunget til å evakuere av Israelsk militære.
Algoritmene som bransjen vår lever av sørger for å holde liv i min aktivisme. Hver eneste gang jeg åpner Instagram ser jeg nye bilder som ryster meg. Bildene er delt fra de få gjenlevende journalistene og fra familiene som roper et desperat hjelp til verden utenfor.
Jeg ser et hav av ruiner omkranset med hvite likposer, knuste fedre som klemmer sine døde, blodige barn farvel, mødre som tviholder sine støvete, livløse spedbarn i ruiner og babyer hvis lemmer er revet av i eksplosjoner. Mødrene har de samme ansiktsuttrykkene som jeg selv ville hatt. Barna hennes ser ut som sønnen min, foruten at de har en annen etnisitet.
I denne krisen står Gazas innbyggere uten essensielle forsyninger som mat og vann, medisiner og drivstoff. Medisinsk personell må utføre operasjoner under ekstreme forhold, uten nødvendig bedøvelse. Folk står timesvis i kø for grunnleggende sanitære behov som dusj og do. Barn, eldre, gravide og funksjonshemmede sover utendørs på bakken. Nå sulter også halvparten av befolkingen i nord og en tredel av de fordrevne i sør.
«La meg konstatere noe så det er klinkende klart: Barnemord, krigsforbrytelser og massebombing er ikke komplisert.»
«Det er komplisert»
“Gaza er blitt en gravplass for barn” sa FNs generalsekretær for snart en måned siden.
Det er ikke lenger tvil om at vi opplever en av de verste humanitære svikene i vår levetid.
Samtidig som denne galskapen foregår er teknologibransjen taus, og de få som blir utfordret gjemmer seg helst bak feige argumenter som at «det er komplisert».
La meg konstatere noe så det er klinkende klart: Barnemord, krigsforbrytelser og massebombing er ikke komplisert. Det er det det enkleste i verden å fordømme, høyt og tydelig.
Men tausheten fremhever en problematisk dobbeltmoral i vestlige samfunn. Næringslivet proklamerer ofte et ansvar for å støtte opp om menneskeverd og nødlidende, men denne forpliktelsen synes å falme når den møter konflikter som er mindre komfortable eller kontroversielle å ta stilling til.
Flyktningkontor med bønn til bransjen: - Trå til og hjelp mennesker på flukt!
Øredøvende stillhet
Næringslivets reaksjon på Russlands invasjon av Ukraina var rask og synlig, med ukrainske flagg og støttemarkeringer. Dette engasjementet var forbilledlig og bør overhodet ikke opphøre.
Imidlertid viser en sammenligning med situasjonen i Gaza en betydelig forskjell. Leger Uten Grenser rapporterer at støtten til Ukraina fra næringslivet var ti ganger større enn til Gaza i de første 40 dagene av konfliktene.
I tillegg er det taust på bedriftsprofilene, og på kontorer rundt i hele landet sitter det mange og føler på sorg, ensomhet og smerte. Vi er heldige som har mangfold på arbeidsplassene våre. Men når minoriteter opplever at deres ledere forblir tause når barn som ligner deres egne slaktes ned i tusentall så skaper det en følelse av et felleskap på falske premisser.
Mange kjenner på at dersom det hadde vært israelske, amerikanske eller svenske barn som døde i hundretallet hver dag ville krigen vært stoppet for lenge siden. Man sitter med et inntrykk om at vesten ikke anser deres barn som like mye verdt.
Denne følelsen bør næringslivet ta sitt ansvar for å kvele umiddelbart. Som Celise og jeg skrev i Dagens Nærsingsliv i forrige uke: Stillheten oppleves øredøvende. Det kan kanskje virke banalt å skulle fordømme barnedrap, men vi trenger faktisk at ledere tar et tydelig standpunkt og krever en stopp på krigsforbrytelsene. Det bør være det enkleste du gjør i dag.
«Denne tiden krever mer enn bare ord; den krever handling. Det er nå vi må vise at teknologibransjen tør å gå foran.»
Vi må gå foran
Det er ikke nok å si at man ikke kan engasjere seg i alle kriger. FN hevder vi er på bristepunktet, verdens hjelpeorganisasjoner bønnfaller om hjelp og beskriver de verste forholdene de har sett i sitt liv.
Dette kan vi ikke overse.
Hver dag forverres situasjonen i Gaza og på Vestbredden. Du må anerkjenne at ansvar ikke skal velges basert på politisk popularitet eller enkelhet. Krisen i Gaza er ikke bare en test av vår integritet, men av vår menneskelighet. Bruk stemmen og posisjonen din, klart og tydelig.
Det er også på høy tid at vi ser utover økonomiske interesser og politisk korrekthet, og begynner å handle i tråd med de verdiene vi ofte påberoper oss.
Hvorfor ikke revurdere investeringer, import og forretningsforbindelser som indirekte støtter folkerettsbrudd? Ifjor slo for eksempel Norge ny handelsrekord med Israel, der høyteknologisk utstyr utgjør 50 prosent av importen. Kanskje skal vi se etter andre leverandører som ikke gjør oss til finansiører av krigen?
Denne tiden krever mer enn bare ord; den krever handling. Det er nå vi må vise at teknologibransjen tør å gå foran.
