Et av de vanligste spørsmålene jeg får som utvikler med far til to barn er: "Åja, skal du lære barna dine å kode da eller?".
Ofte opplever jeg at foreldre til klassekamerater av sønnen min på barneskolen blir nærmest sjokkert over at jeg svarer "nei", på det spørsmålet.
Hvordan kan jeg la vær å gi så verdifull kunnskap til barna mine fra en tidlig alder? Jeg som allerede kan kode.
Vel, det er nettop derfor jeg lar vær.
Kode-analfabeter
Jada, jeg forstår reaksjonen til foreldrene i skolen. Barna våre blir nærmest bombardert med apper, bøker, og fritidsaktiviteter som liksom skal lære barn koding "på deres nivå".
I sommer kan barn ned i åtte års alder lære seg koding i sommerferien, med Roblox. "Ikke alle liker fotball", sier reklamen.
«Du vil vel ikke at barna dine skal komme ut av grunnskolen som et kode-analfabet?»
Programmering har til og med sneket seg inn i grunnskolen. Helt fra barneskolenivå skal barn forholde seg til programmering som konsept. I den videregående skolen, hvor både min søster og kone jobber, hører jeg stadig om frustrerte mattelærere som må finne ut av hvordan de lærer bort Python til forvirra 16-åringer.
Vi blir hele tiden fortalt at koding er fremtiden. At det er et en slags verdifullt kapital barna våre må ha med seg. Du vil vel ikke at barna dine skal komme ut av grunnskolen som et kode-analfabet?
La meg bare berolige dere kjære foreldre. Kidsa deres trenger ikke lære seg koding i grunnskolen for å bli megaflinke utviklere som voksne.
Ikke bare syntaks
Den største misforståelsen i samfunnets tilnærming til programmering er tanken om at programmerings-språket er det viktigste. At barna våre liksom må lære seg syntaksen i Python i ung alder for å bli en flink utvikler i voksen alder.
Det mener jeg er fullstendig feil.
Men i realiteten er det slik at syntaksen i et programmeringsspråk bare er en liten bestanddel av moderne programmering.
Sannheten er at koding er kaos. Koding er rot. En dyktig utvikler trenger en blanding av målbevissthet, kreativitet, evne til å holde oversikt, og til å sette seg inn i nye ting.
Dessuten er koding vennskap, empati, samhandling med kollegaer. Felles problemløsing.
Og de evnene kan du fint lære barna dine uten programmering.
LEGO-koding
Her er et eksempel fra hverdagen hjemme hos oss.
En kveld lekte sønnen min på seks med LEGO etter middag. Han hadde prøvd å bygge en slags versjon Sonic The Hedgehog og noen kjøretøy fra kinofilmen vi så forrige fredag. LEGO-en stod igjen på stuebordet da han la seg, og da jeg rydda lekene for kvelden kom jeg i skade for å miste noe av LEGO-en i bakken.
Jeg monterte dem sammen igjen så godt jeg kunne og la dem i lekekassa.
Morgenen etter mens jeg smurte frokost plukket han opp LEGO-ene igjen, og oppdaget at jeg hadde montert dem sammen feil. Dr. Robotnik, Sonics onde nemesis, sin bil kunne nemlig ikke rulle så godt lenger.
Ivrig forklarte han meg hvordan den ekstra klossen jeg hadde montert på understellet hindret hjulene i å rulle.
Og, underveis oppdaget han noe. Om han byttet ut hjulene med noen større fra en annen bil kunne Robotniks bil meie ned Sonic mye mer effektivt.
Den lille seansen på morgenen var mye nærmere min programmeringshverdag, en den snedige kodeappen han har på iPaden sin.
«De aller fleste forteller at de ikke rørte programmering før de kom på universitetet.»
Blomsterer sent
Da vi startet serien ukas koder på kode24 - hvor vi intervjuer utviklere fra hele Norge om deres vei inn i bransjen - var vi skråsikre på at vi skulle få høre side opp og side ned om barnegenier, født med tastatur på henda.
Men det viste seg å ikke stemme.
De aller fleste forteller at de ikke rørte programmering før de kom på universitetet.
Betyr det at de er dårlige utviklere? Tvert imot.
Spør du meg lærte de programmering på nøyaktig riktig tid. Og de ble gode i det fordi de uavhengig hadde lært kreativitet, målbevissthet og kaoshåndtering, som må til for å blomstre i faget vårt.
Ikke fordi foreldra deres på død og liv skulle gjøre dem til kodens Mozart som seksåring.