Etter å ha lest forrige leserinnlegg her på kode24, så kjente jeg på en trang til å dele litt av mine tanker om temaet.
Jeg vil starte med å si at skribenten satte hammeren på spikeren på flere viktige punkter i denne debatten. Det er mye her jeg kjenner meg igjen i selv.
Dog så kan jeg ikke annet enn å si at jeg føler det blir litt i overkant mye fokus på effektivitet, eller hva? Som om en skal sitte 'på', med en rakett i baken, fra 8-4 hver dag.
Hvilket arbeidsliv gir det?
Synes kontekstbytting er belastende: - Må være lov å be om å få kode uforstyrra
Senke tempoet
Min mening er at vi alle hadde tjent på å senke tempoet et par hakk. Dagens samfunn har aldri gått raskere hastighet, og hver dag så virker det som at fokuset for å løse problemer er å få det til å gå enda raskere.
Mulig vi begynner å bli for ensporede?
Hva om løsningen ligger i å se større på det, ta inn flere faktorer.
I stedet for at vi hele tiden skulle hatt en 'reservesak' i bakhånd til enhver tid, hva om vi kunne bruke denne tiden til noe annet? Som er like så givende i totaliteten for samfunnet. Kompetanseheving (både for en selv, men i teamet), sosialisering eller andre gode forslag.
Den ekstra saken som 'du' tar, kunne vært inngangen i arbeidslivet for en annen.
Fellesskapsfølelsen
Det å gjøre seg for utilgjengelig er noe jeg mener en må se på med varsomhet. Her mener jeg at det ikke er et korrekt svar, men mer en balanse.
Hva hvis en ansatts egenvalgte utilgjengelighet går på bekostning av en annen ansatt som trenger en kjapp vurdering av sin sak?
Vi sitter allerede mer på hjemmekontor, joda vi har teams og kan se hverandre, men det er allikevel flere viktige elementer som 'mangler' i kommunikasjon over teams (70 prosent av vår kommunikasjon er knyttet til kroppsspråk).
Dersom en skal se ytterliggere økt utilgjengelighet, ut over økt hjemmekontorbruk, så er jeg redd for hva det vil gjøre med fellesskapsfølelsen, og muligheten for læringsutbytte på jobb.
Backlog som normalitet
Læring mellom kollegaer er tydeligvis noe som færre og færre ser vitsen med, vertfall virker det slik for meg. Alle har nok med sitt og sliter likevel med å bli ferdige med det en har utestående.
Backlog har gått fra å være et begrep, over til å bli en normalitet.
Hvis en ønsker å lære seg noe, så skal en fint fikse det selv, helst utenom arbeidstid, slik at bedriften ikke trenger å føre timer for tapt arbeidskraft verken på deg eller vedkommende som lærer deg opp.
Fortjenesten med at én til kan være med å bidra med noe vedkommende ikke kunne før, blir lite vektlagt.
Visjon om mindre jobb
Vi arbeider med teknologi, og et stadig mer voksende område i vår bransje er og vil være automatisering og robotisering.
I den forbindelse så tar jeg meg selv i å spørre 'Er ikke visjonen her at vi alle skal jobbe mindre?' Jeg kan ikke annet enn å se for meg at det skal være det ultimative målet.
Da er det paradoksalt at dagens utvikling heller har gått i retning av å gjøre oss mer tilgjengelige for arbeidsgiver, hvor en da ender opp med å gjøre mer, til og med ulønnet? (Med en muligens subtil forventning om nettopp det). Mange arbeidstakere ser tydeligvis på det som en fordel, økt fleksibilitet.
Men, har ikke arbeidet da gjort et innhogg i fritiden, med en forventning om tilgjengelighet til enhver tid?