For noen uker siden intervjuet vi den selvlærte utvikleren Maximilian Øystå Lloyd i podcasten vår kode24-timen, hovedsakelig om hvordan han klarer seg som ung utvikler i en bransje hvor mange har høyere utdanning.
Lloyd sitt svar på det, var at han klarte seg helt topp.
Etterpå rullet det en debatt på kode24-klubben. Noen følte at svarene til Lloyd tvert i mot bekreftet at utdanning var viktig. Lloyd gikk selv ut i klubben og ønsket en mer nyansert diskusjon. Over 130 kommentarer ble lagt igjen i de to postene.
Hvorfor reagerer noen utviklere med utdanning så sterkt på unge utviklere uten utdanning?
Jeg tror nemlig det bare er tilfeldigheter som har styrt hvilken side av skalaen jeg endte på.
Maximilian (20) sine beste tips som selvstendig konsulent
Hatet videregående
Om det var opp til meg, hadde jeg nok valgt samme rute som Lloyd på videregående, med unntak av at jeg neppe hadde fått med pappa på å brenne skolebøker.
Pappa var nemlig utdannet ingeniør fra NTH og mente utdanning var den rette veien, og at videregående skulle tas på alvor. Så da ble jeg på videregående.
Selv om jeg hatet det.
Jeg hatet fagene, jeg hatet lærerne og jeg hatet å sitte i et klasserom og kaste bort tid på uendelige norsk- og samfunnsfag-timer. Jeg ville bare hjem til PC-en min og designe websider. Det var der jeg følte den meningsfulle læringen foregikk.
Det føltes vanskelig å ha landet på en så konkret og altoppslukende interesse på fritiden, som jeg så en tydelig mulighet for en fremtidig karriere i, og samtidig måtte pøse timer inn i tilsynelatende meningsløse allmenne skolefag.
«Det føltes vanskelig å ha landet på en så konkret og altoppslukende interesse på fritiden.»
Den gangen var det ikke mulig å velge stort annet enn allmenn, bedriftsøkonomi, eller tegning-, form- og farge på Porsgrunn videregående skole, om man ønsket å holde døren oppe for høyere utdanning. Sistnevnte var egentlig ikke et alternativ heller, siden man måtte ha ett år med påbygg, som betydde enda et år bortkastet!
Både Noroff og ITakademiet var etablert i Porsgrunn, men konsensusen var at det ikke var en "skikkelig" utdanning.
Dermed fullførte jeg videregående, mye takket være skolevenner som jeg ikke ønsket å miste kontakten med, og fikk grunnleggende studiekompetanse.
Jobb eller skole
Etter videregående stod jeg egentlig ved et veiskille. Jeg hadde allerede fått et par småjobber hos firmaer i Oslo, og registrert et enkeltmannsforetak.
Det var riktignok ikke nok til å leve av, og bransjen i 2003 så ganske annerledes ut enn i dag. Flere ganger ble jeg faktisk advart mot å se til en utdanning som utvikler, fordi det var så få jobber ledig. Tenk på det.
Jeg bestemte meg uansett for at jeg burde komme meg ut av Porsgrunn, og inn til Oslo, hvor de fleste jobbene var. Den enkleste måten å få seg bolig og litt lommepenger på var å bli student. Så da ble jeg det, i siloen på Grünerløkka.
Først var planen å studere design på Westerdals, så jeg søkte og kom inn - uten tegn-, form- og fargefag! Men når regninga kom i posten, tok jeg en restplass på Universitet i Oslo sin informatikk-bachelor i stedet.
Den gang var det så og si ingen krav utover studiekompetanse og et par realfag, og hundrevis av elever møtte meg på første skoledag.
Maximilian (18) brente skolebøkene, ble utvikler
Rotete studietid
Studietiden var kaos for meg. Dette var tross alt første gang i livet jeg hadde egen leilighet og skulle klare meg selv.
Jeg satt oppe til 3-4 på natta og kodet og designet, og droppet alle forelesninger som begynte før 12 dagen etterpå. Gruppetimene lot jeg også vær å møte opp til, de var jo ikke obligatoriske?
Jeg var tydeligvis ikke den eneste - hver dag jeg møtte på universitetet var det færre og færre elever. I enkelte obligatoriske fag fikk vi beskjed om at det var nesten 60 prosent stryk.
Jeg var ikke voksen nok til å håndtere friheten universitetet ga meg. Dessuten følte jeg at jeg klarte å lære meg PHP og MySQL helt på egen hånd. På universitetet lærte vi bare Java og kryptiske matematikk, helt ubrukelig.
Reddet av deltidsjobb
Det var ikke før tredjeåret at ting begynte å klikke på plass. Da hadde jeg allerede strøket i flere fag, og lå så langt bak at jeg snart kom til å miste retten på studielån.
Tilfeldigvis ramlet det en deltidsjobb i fanget mitt: 50 prosent på reklameavdelingen til Baby Shop.
«Det var ikke før tredjeåret at ting begynte å klikke på plass.»
Det er en av de beste avgjørelsene jeg har tatt.
I den jobben fikk jeg utløp for alt det kreative jeg satt inne med. Jeg lagde reklamebannere, interaktive elementer til nettsiden deres, var med å drive nettbutikken og kodet alt fra PHP til Flash. Ikke minst begynt jeg å stå opp til vanlig tider. Jeg fikk disiplin.
Og plutselig fikk jeg mer interesse for skolen også. Jeg merket jeg hadde hull, og fant kurs som tettet dem. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle kaste bort studiepoengene jeg allerede hadde, og heller få meg en grad.
Plutselig stod jeg der med vitnemål for mastergrad i informatikkrettet interaksjonsdesign. Et fagfelt jeg ikke visste eksisterte før jeg ramlet over et kurs på Instituttet for Informatikk.
Deretter tok jeg farvel med Baby Shop og fikk meg jobb i utviklingsbransjen.
Blir defensiv
Poenget mitt er: Jeg har alltid lurt på hvordan livet mitt hadde blitt hvis den deltidsjobben kom tidligere i utdanningsløpet.
Hadde jeg droppa ut av UiO hvis jeg fikk jobben førsteåret, eller før jeg rakk å starte? Da hadde jeg jo ikke visst hva jeg gikk glipp av.
Kanskje jeg hadde blitt i Baby Shop til det ble kjøpt opp av svenske eiere, og stått på bar bakke uten utdanning med litt reklamebransjeerfaring?
Are gikk på ni ukers kode-bootcamp, til 74.000 kroner
Jeg hadde nok endt opp i utviklingsbransjen uansett. For selv da jeg var 20 år gammel visste jeg at det var det jeg ville.
Da hadde jeg fulgt akkurat samme sti som Maximilian Øystå Lloyd.
Og helt ærlig tror jeg at jeg hadde vært en like god utvikler i dag.
Da er det bittert å spørre seg selv: kasta jeg bort fem år?
Klart jeg blir defensiv overfor noen som har hoppet bukk over den fem år lange prosessen jeg trengte for å komme dit jeg skulle.
Jeg vil hyle ut om min motgang, vanskelige eksamener, jakten på å finne meg sjæl og ydmykheten som kom av kunnskapshavet man møter på høyere utdanning.
Men her er catchet: Det er min historie om hvordan jeg ble utvikler. Det er min sti. Alle får lov til å finne sin egen. Det er ingen fasit. Å bli utvikler krever ikke utdanning. Det er bare et alternativ for de som ønsker det, eller trenger det.
Koding blir ikke mindre gøy for meg om andre lærer seg det på en annen måte.
Så slutt å tenke negativt om unge folk som velger andre veier enn deg , din bitre surpomp.
Venner < koding?
- Koding uten et sosialt liv er bortkasta, mener fagredaktør Jørgen, som har prøvd.