11. september 1972 gikk første episode av NRKS serie Databehandling på lufta. Målet med skolefjernsynserien var å vise alt datamaskiner på det tidspunktet ble brukt til.
«Datamaskinen anvendes i alle deler av samfunnet» sies det i første setning av første episode, som blant annet viser en herremann som kjøper flybilletter til Danmark i skranken hos SAS, og en gjeng menn som bygger båter.
Slik får du emojier i terminalen
Men i aller siste episode er målet noe ganske annet:
«Vi skal nå i dag berøre spørsmålet om hva datamaskiner egentlig bør brukes til i samfunnet, og hvordan vi skal håndtere denne nye teknologien» sier den ikke-navngitte programlederen.
De seks mennene skisserer så en haug utfordringer – som på det tidspunktet var først og fremst teoretiske, men i dag er skremmende reelle.
Her er fire ting de piperøykende, norske mennene forutså med nostredamisk nøyaktighet, for 46 år siden.
#1: Personvern
Én av gjestene i studio er Knut Sejersted Selmer; jurist og professor ved det som i programmet blir kalt «avdelingen for EDB-spørsmål» ved Universitetet i Oslo.
- Databehandling er et umåtelig sterkt og godt hjelpemiddel, som kan gi oss bedre og mer effektiv administrasjon. Men vi er er opptatt av at det også betyr betydelige farer for individet, sier Selmer i programmet.
Tetzchner mener nettlesere bør reguleres hardere
Én av utfordringene han ser for seg er det han kaller taushetsplikten. Selmer påpeker at man gir fra seg «høyst private opplysninger til myndighetene».
- Tidligere ble disse oppbevart i arkivskuffer, og det var funksjonærer med god forvaltningsmessig forankring som håndterte skuffene, og hadde taushetsplikt, sier Selmer.
- Taushetsplikten må bli ivaretatt like godt når det lagres i en datamaskin. Det er et spørsmål om både teknologi og penger.
Dette punktet, nå oftere kalt personvern enn «bevaring av taushetsplikt», kan vi vel trygt si er høyst aktuelt 46 år senere.
#2: Overvåkning fra staten
Det er ikke uten grunn Selmer anses for å være en foregangsmann på rettsinformatikk, sammen med store navn som Jon Bing. For Selmer går fra én presis spådom til neste; overvåkning.
- Ved hjelp av datamaskiner kan man bygge opp fullstendige arkiver over alle opplysninger om enkeltindividet. Vil man bruke dette som et middel for styring av borgere, så har man et nyttig verktøy, advarer Selmer i programmet.
Du «flikker» på «klientdelen» av en «plattformavhengig app»
Han får støtte fra flere av de andre herrene, blant annet en sosiolog vi tror heter Øystein Arntsen.
- Et redskap skal øke kontrollen over egen eller andres situasjon. Og det grunnleggende spørsmålet her er: Hvem får øket sitt kontroll? Sin maktsituasjon? Og hvem blir kontrollert ved innføringen av dette nye redskapet? spør han.
Journalist og tidligere nyhetsredaktør i Dagbladet, Halvor Elvik, patter på pipa si og rister på hodet.
- Man stiller sjeldent de spørsmålene som vi her har berørt, mener Elvik, noe mange fortsatt mener.
- Da Statens Driftssentral for Administrativ Databehandling for en kort stund siden installerte store maskiner som skal løse oppgaver for den statlige administrasjon, skjedde det uten et knyst av debatt.
#3: GDPR
Om det fortsatt skulle være noen tvil om Selmers genialitet og evne til å spå framtida: Han skisserte i 1972 opp det vi vil våge å kalle hele konseptet bak GDPR. Den eneste forskjellen er at han var mer opptatt av det offentliges databruk enn de private.
«Det blir viktig å være nøye med presiseringen av formålet.»
- Jeg tror foreløpig ikke at den norske stat er mektigere overfor borgerne per i dag. Men jeg tror det blir viktig å være nøye med presiseringen av formålet med forvaltningen, begynner Selmer, og er der inne på GDPRs første nøkkelfunksjon.
- Og vil man bruke det til noe annet, i sammenstilling med en annen etats registre, skal det få en slik politisk behandling at borgerne har rimelig muligheten til å bli klar over det, fortsetter han, og oppsummerer dermed resten av GDPR sine hovedfunksjoner.
46 år før EU-forordningen trådte i kraft i Norge, altså, om du hadde glemt det.
#4: Avpersonalisering
Vi fortsetter med Norges egen Nostredamus; altså Selmer fra «avdelingen for EDB-spørsmål» ved Universitetet i Oslo. Selmerdamus? Uansett:
- Om man søker det offentlige om en bestemt fordel, og kontakten består i at man legger inn personlige opplysninger i datamaskinen og får ytelsen ferdig utfylt fra datamaskinen i form av en utskrift, blir det en veldig avpersonalisering av kontakten, sier Selmer i programmet.
«...at personen blir en enhet i systemet, og ikke en person.»
I 1972 var dette fortsatt ganske uaktuelt. Nå, derimot, har vi blant annet en selvbetjent NAV, med løsninger som jenvlig kritiseres for å være rigide og lite tilpasset hver enkelts behov.
Så det bør ikke være spesielt kontroversielt å hevde at statens forhold til borgerne ganske riktig ble avpersonalisert – nok en fulltreffer for Selmerdamus, som fortsetter:
- Om beslutninger skal treffes på grunnlag av standardiserte opplysninger om som allerede ligger i administrasjonen, er det en fare for at det hele blir forflatet – at personen blir en enhet i systemet, og ikke en person.
