Du veit ikke hva du har før du mister det. Og denne våren fikk hele verdens befolkning virkelig opp øya for alt de hadde, da koronapandemien brått tok fra oss så mye.
For eksempel: Her i kode24 har vi lenge vært kritiske til åpne kontorlandskaper. Men nå, tre måneder uten å bli forstyrra i et, drømmer jeg om å ikke klare å konsentrere meg mens hundrevis av folk skravler i lokalet rundt meg.
For jeg er skikkelig lei av hjemmekontor. Nå holder det, merker jeg.
Her er bare noe av alt jeg savner fra kontorlivet.
Åpner for hjemmekontor også etter korona
#1: Å reise til jobb 🚌
Det var hundre ting jeg hata ved å reise kollektivt til jobb; folk som setter bagasje på setet ved siden av seg, de som trykker tusen ganger på knappen før døra åpner seg, ungdommer som hører på musikk fra mobilhøyttaleren, passasjerer som prater på Facetime som om det skulle vært den mest naturlige ting i verden.
Nå savner jeg alle sammen. Til og med han idioten som alltid skal gå inn på T-banen før jeg har kommet meg ut.
Men aller mest savner jeg det å høre på podcast, få tenkt litt gjennom hva man skal den dagen, småsove litt mellom Carl Berner og Tøyen, kjenne litt på været på vei fra stasjonen. Alle rutinene som forberedte meg på en ny arbeidsdag.
Og ga meg et par irritasjoner å ta opp i løpet av lunsjen.
«IKEAs nettbutikk kræsja fordi leveringstida ble så lang.»
#2: Skikkelige kontormøbler 🪑
Etter rundt ei uke på hjemmekontor denne koronavåren, fant jeg ut at jeg kanskje kunne trenge et skrivebord som faktisk hadde plass til beina mine, og en kontorstol som faktisk var en kontorstol.
Problemet var bare at rundt to millioner andre nordmenn fant ut akkurat det samme, på akkurat samme tidspunkt. IKEAs nettbutikk kræsja fordi leveringstida ble så lang at systemet deres ikke hadde tatt høyde for det - helt seriøst, jeg spurte, og det var de sa.
Så jeg sitter her fortsatt, ved et skrivebord samboeren min syntes var pent en gang i tida, på en stol jeg synes var tøff en gang i tida - møbler som aldri var lagd for åtte timers arbeid fem dager i uka.
Før syntes jeg pulten min på kontoret var litt stygg, og kontorstolen min... bare en kontorstol. Nå tenker jeg på dem som manna fra himmelen.
- Du får som regel det du betaler for
#3: Prat med munnen 👄
Her er et ganske klassisk scenario fra min arbeidshverdag akkurat nå:
- Jeg sender en melding til Jørgen på Messenger. Gjerne når jeg er litt stressa, men prøver å ikke høres så stressa ut, fordi jeg prøver å ikke være så stressa hele tida.
- Jeg hører ikke noe på fem minutter, blir irritert og tenker at Jørgen nå mest sannsynligvis har reist på uanmeldt biltur til Kristiansand i stedet for å jobbe. Typisk!
- Jeg får svar etter seks minutter, fordi Jørgen satt opptatt med noe kode han trengte å konsentrere seg om. Jeg lover meg selv å aldri bli irritert igjen.
- Det viser seg raskt at jeg ikke får svar på begge spørsmålene mine, fordi han leste bare det siste av dem. Også blir jeg irritert igjen, sender en ny melding og starter hele prosessen om igjen.
Bare sånn at det er tindrende klart her: Min irritasjon er stort sett totalt irrasjonell. Og den kommer fordi jeg ikke klarer å forstå at den på andre sida av en chat ikke nødvendigvis befinner seg i en prikk lik situasjon som meg akkurat der og da.
Jeg savner å prate med kollegene mine ansikt til ansikt, jeg. En chat som tar 20 meldinger over 20 minutter, gjøres på 2 minutter på kontoret.
Og hvor lei jeg er av videomøter, med "HALLO HØRER DERE MEG NÅ HALLO", orker jeg ikke engang starte på.
«Hjemme-PC-en, som nå er jobbe-PC-en, er selvfølgelig også full av distraksjoner.»
#4: Skikkelige pauser ☕
- Skal vi ta en kaffe? pleide jeg av og til å spørre folk på kontoret.
Så gikk vi til kaffemaskinen og tok en kaffe og slo av en prat. Etter ti minutter gikk vi hvert til vårt, og vipps, så hadde jeg fått meg ei litta pause, og kanskje noen ideer og litt inspirasjon på kjøpet.
- Skal jeg ta en kaffe? spør jeg meg selv på hjemmekontoret, gal som jeg har blitt.
Også går jeg de ti meterne til kjøkkenet og heller meg litt kaffe fra kanna. Og vipps, så har jeg fått meg ti sekunder med pause. Kanskje mer om jeg tar meg en svippom innom balkongen for å titte litt på været og nyte bråket fra håndtverkerne som er i ferd med å pigge opp taket på blokka vår.
Hjemme-PC-en, som nå er jobbe-PC-en, er selvfølgelig også full av distraksjoner for en kar som meg, som skaper hundre bittesmå pauser i løpet av dagen, som ikke gir meg hverken hvile eller inspirasjon.
For kanskje jeg skulle prøvd å jobbe litt med den nye låta mi i dag? La meg bare fyre opp FL Studio og finne en bra skarpstromme, før jeg innser at jeg fortsatt har null musikalsk talent, og at jeg egentlig har tusen andre ting jeg heller skulle gjort foran skjermen, og at jeg nå har rota bort ti minutter på tull jeg virkelig ikke har fått noe igjen for.
- Går meg en liten tur, ser jeg folk skrive på Slack, og først nå, etter tre måneder, skjønner jeg at dette kanskje ikke er en så dum idè.
Disse utviklerne kjører videomøter med greenscreen
#5: Følelsen av fellesskap 💪
kode24 er en bitteliten publikasjon i et stort mediehus; vi har på den ene sida hundrevis av kolleger, på andre sida én kollega hver. Så dette med fellesskap har alltid vært en liten utfordring for oss.
Men igjen; jeg visste ikke hva jeg hadde før jeg mista det, og jeg savner følelsen av å være en del av noe større. Noe større enn bare det lille hjemmekontoret mitt, noe større enn bare kode24.
Jeg er ganske sikker på at jeg ble litt motivert av det, i alle fall, for personlig sliter jeg med å motivere meg selv ved pulten min ved siden av tøyet som henger til tørk på gjesterommet - eller hjemmekontoret, som det nå heter.
Det er klart - tanken på pizzarester til lunsj kan virke motiverende en mandag morgen. Man finner erstatninger. Men etter lunsj sitter jeg bare igjen med dårlig samvittighet og motivasjonen på et nytt bunnivå.
«I verste fall betyr det å lukke et par programmer på PC-en og heller åpne opp noen andre.»
#6: Å komme hjem fra jobb 📺
Det beste med arbeidsdagen er å komme hjem fra den, si! Heh, neida. Men joda - selvfølgelig er det deilig å komme hjem fra jobb.
Nå kommer jeg aldri hjem fra jobb, lenger. Jeg bare bestemmer meg, på et tidspunkt, for å ikke lenger jobbe. Og håper jeg klarer å overholde beslutningen gjennom kvelden.
I verste fall betyr det å lukke et par programmer på PC-en og heller åpne opp noen andre. I beste fall betyr det å gå ut utgangsdøra. Og oftere enn jeg liker å innrømme, betyr det å subbe de to meterne fra hjemmekontoret og bort til sofaen.
Og mens jeg ligger der, med en Youtube-video jeg ikke er spesielt interessert i, mens jeg kikker på bilder på Instagram fra folk som faktisk tør å reise på koronastranda, med dårlig samvittighet for joggeturen jeg heller burde tatt, tenker jeg at i morgen - da skal jeg ta tak.
Da skal jeg få meg noen ordentlige kontormøbler, dele opp arbeidsdagen med effektive jobbøkter og konkrete pauser, ta med meg Mac-en utendørs, heller ta ett videomøte enn 50 chat-meldinger, komme meg rett ut i parken når arbeidsdagen er ferdig.
Men mest av alt, tenker jeg at jeg gjerne skulle kommet meg tilbake på kontoret, snart.
Norske utviklere savner å møte kollegene sine
- Hjemmekontor er særlig utfordrende for unge og single, tror Lotte i Finn.no. Nå åpner mange arbeidsplasser for mer kontortid.