Før eller siden når man det punktet hvor hjernen er mettet og man begynner å påstå at alt var bedre før, uten å måtte backe det opp med annet enn usammenhengende, sentimentale og tydelig redigerte anekdoter fra en idealisert fortid.
For min del inntraff dette omtrent rundt da en realitystjerne ble president, miljøet gikk til helvete og et egg ble kåret til den største internettkjendisen.
Her er min liste over alt som var bedre før.
Kommunikasjon
Smarttelefonen min har vært min største kilde til glede såvel som irritasjon de siste 10 årene, så rent matematisk kansellerer den seg selv ut.
Før i tiden hadde jeg en Nokia 1610 med batteri som holdt en uke, som kostet for mye å ringe til så jeg slapp å sitte i telefonen, og som var så tung at den kunne brukes som selvforsvarsvåpen.
I dag har jeg uten overdrivelse 7 chatte-applikasjoner, med en kvalitet på meldingsinnhold som har sunket omvendt proporsjonalt med den teknologiske utviklingen.
For å toppe det hele insisterer mine yngre filmkolleger på å kommunisere via snap, bare for å sørge for at det er umulig å spore opp møtetidspunkt eller sted, så fuck det: Om dere vil ha tak i meg, finner dere meg på irc hvor /me kommer til å slappe deg rundt med en stor ørret om du ikke tar den referansen.
Musikk
Da jeg i fjor klarte å forville meg inn på Findings-festivalen i Oslo, var en av hovedattraksjonene en forpult introvert nisse i hettegenser hvis musikalske bidrag gikk ut på å trykke play på en eller annen bedriten app han hadde lasta ned i glutenfri GHB-rus, for deretter å henge foran Mac-en sin i 45 minutter mens han med ujevne mellomrom forsøkte seg på et og annet dansetrinn som statistisk sett burde ha truffet på rytmen i hvert fall én gang i løpet av konserten, men nei da.
«Musikk nytes best hjemme, alene og etter at naboene har dødd.»
Musikk nytes best hjemme, alene og etter at naboene har dødd, men selv med all verdens musikk tilgjengelig for mine fingerspisser, matcher få ting følelsen av å trøkke ut en fersk .mp3 i Winamp etter 4 timer avbrutt nedlasting via Limewire mens alle lurefilene man hadde fått på kjøpet infiserte pappas jobb-486 i bakgrunnen og en og annen desperat tante forsøkte å nå gjennom på fastlinja som var konstant blokkert av et heseblesende U.S. Robotics Sportser-modem etter klokken 22.
Økt tilgjengelighet betyr ikke nødvendigvis økt kvalitet på konsum, men om man installerer Spotiamp kan man i det minste lure seg til å tro at avspillerteknologien aldri beveget seg ut av det herlige 90-tallet selv om musikken dessverre gjorde det.
Møt mannen bak WinAMP og ProTracker ST
Karl Anders Øygard har kodet siden 80-tallet.
TV
Som TV-regissør vil jeg sterkt motsi meg påstanden at vi lever i TV-mediets gullalder. Som ved et hvert gullrush, kommer alle idiotene til etter at det har peaket.
Stol på meg, jeg investerte alle sparepengene mine i Ethereum samme dag som ABC Nyheter kjørte et stort oppslag om fenomenet, så jeg vet en ting eller to om å være seint ute.
Peak TV inntraff på midten av 90-tallet, da vi benka oss foran en kreftfremkallende CRT-skjerm i påvente av den ukentlige “dramatiseringen av uoppklarte FBI-saker” i X-Files, med historier om Area 51, kjederøykende romvesen og internettsurfere som ved uhell hadde uploadet seg selv etter strømbrudd i VR-utstyret.
Jo, du har tid til hobbyer!
Om det å bli voksen, innse at tidsklemma er en myte og lage en 8-bit Flappybird-klone.
Serien gikk som det meste annet til helvete over tid, men ved et gjennomsyn skulle det vise seg at de beste episodene fremdeles holder mål og vel så det. Og samtlige er skrevet av forfatteren Darin Morgan, som, hold deg fast, kom tilbake da X-Files nylig gjenoppsto med to sesonger, og som iblandet mye innrømmelig ræl bød på en av de beste TV-episodene de senere årene:
S10e03: Mulder & Scully meet The Were-monster, hvor den paranormale optimisten Mulder har fått en psykisk knekk da fremveksten av moderne videoteknologi og faktasjekking viser at det ikke finnes noe overnaturlig, for så å få vekket gnisten igjen når han møter et var-monster; en (hold deg fast) firfirsle som har blitt bitt av en mann, blir infisert med et menneskevirus og påfølgende blir til menneske ved hver fullmåne, tar seg en jobb uten karrieremuligheter og oppdager eksistensiell angst. Ahh.
Area 51 har for øvrig fått et aldri så lite oppsving i det siste, og artikkelforfatteren planlegger å bli med på den planlagte stormingen i September for å raide romteknologi, om nok av kode24 sine lesere tenker at det kunne blitt en artig artikkel.
«Før i tiden var nettmobbing noe vi gjorde for å glede andre.»
Nettmobbing
Moderne nettmobbing er et grusomt fenomen som følger utvalgte ofre inn i deres tidligere trygge soner, ofte usynlig for omsorgspersoner og pårørende, vanskelig å stoppe og med påviselig fatale konsekvenser for enkelte. Nok kan ikke gjøres for å få bukt med dette problemet.
Før i tiden var nettmobbing noe vi gjorde for å glede andre, og vi gjorde det med kjærlighet.
Som var tilfellet med fenomenet SPIDER på NRK2, legenden Erik Meyns “hamster på amfetamin-internettprogram for ungdom” (hans ord, ikke mine) fra 1996 som han av en eller annen grunn valgte å kjøre på direkten fra Tromsø med ustabil linje, 17 dager etter at han oppdaget internett.
Meyn, som i retrospekt predaterte moderne YouTubere med over 20 år i både form, innhold og overdreven intensitet, tryglet allerede i åpningvignetten om å slippe flere innsenderbidrag, men ble konstant spammet med usedelig innhold, pinget av linja hver eneste gang han forsøkte å demonstrere et nettfenomen, og mottok allerede etter første program 30.000 e-poster fra folk som ba ham komme seg til helvete av lufta, i en tid hvor det knapt han ha vært 30.000 registrerte e-postadresser i landet.
Slik var Microsoft vs. Netscape-krigen i Norge
Avisoppslag, TV-underholdning, kjedelige lanseringsfester – og Opera.
Dette så ikke ut til å affektere TV-pioneren, som i sitt forsøk på å finte ut spammerne begynte å sjekke innsendte lenker før han viste dem på lufta, kun for å oppdage at innsenderne skiftet innhold på adressene i siste sekund, og viste porno i beste sendetid mens han skjelte ut seerne og kalte dem for Gaudere, et skjellsord som aldri helt satt seg hos ungdommen, men som kanskje fortjener en ny vår.
Programmet skapte ufattelig mye glede, dog mulig ikke på måten Meyn hadde forestilt seg, og var NRKs siste fremstøt på å lage hipt innhold om nett på linjær-TV frem til de lanserte aktualitetsmagasinet Tweet4Tweet i 2012 og med det kastet seg på det populære fenomenet Twitter kun 5 år for seint.
Skaufjord inviterer Meyn i podcaststudioet sitt for å si unnskyld for spammingen noen-og-tjue-år senere, til sin gamle helt.
Internett
Greit, det er fett å følge med på hva den irriterende lillesøstra til eksen din og kollegaen din fra 2013 som ble sykemeldt etter at sjefen slo ned på nazibloggen han oppdaterte i arbeidstiden (hei, Kent!) driver med, men Facebook har en tendens til å miste litt verdi omrking dagens tiende innsjekking eller så.
Både The Gathering og Dagbladet brukte dette hacket på 90-tallet
Tabeller var utviklernes designverktøy.
Før sosiale medier, før du ble kompis med Tom på MySpace, hadde vi GeoCities, en unik kilde til personlige uttrykk, så lenge personlig uttrykk var synonymt med GIF-er av roterende hodeskaller og flammer med kanter som aldri matchet bakgrunnen.
Nettstedet ble lagt ned i 2009, men heldigvis har nettstedet OoCities.org backet opp det meste av de 38 millioner unike sidene og betraktelig færre gigabytene fra den digitale gravplassen, så du kan bla opp ditt gamle brukernavn Fingerbanger69 eller Cyberpoet, og la tårene strømme på.
Alternativt kan du følge instagramkanalene @geocitiesmemory eller @cameronaskin som graver opp gull for oss fargeblinde 3D-entusiaster uten dybdesyn.
Koding
Om hukommelsen min stemmer (og det gjør den stort sett aldri) pleide man i hovedsak å ha Basic (for idioter), Pascal (for viderekommende), C (for profesjonelle), og Assembler (for selverklærte genier, som aldri produserte en dritt fordi det var for omstendelig).
Som tenåring var dette grei skuring, og jeg ble til og med - ikke for å skryte - forsøkt headhuntet til et firma som viste seg å være en ren hvitevaskingsoperasjon, aldri betalte ut lønn, og med kontorlokaler som til alles overraskelse ble rensket ut over natten etter at administrasjonen hadde overtalt en haug videregåendeelever om å slutte skolen for å satse på den kommende IT-bobla og gå på en aldri så liten narkosmell. Ah, minnene.
Jeg har sett på min 20 år gamle kode, og gremmes 🙈
Grove variabelnavn, uforståelige kommentarer og milevis med README.TXT.
Jeg sluttet å kode i 20 år, og bestemte meg for å returnere da jeg innså at jeg ikke en gang evnet å programmere fjernkontrollen min en gang, for så å bli møtt med en Babelsk vegg av språk og konsepter jeg egentlig ikke visste hva jeg planla å bruke til en gang, samt en gjeng profesjonelle utviklere født etter 9/11 som hadde fått inn samtlige som førstespråk med morsmelka.
Mitt umiddelbare instinkt var et modent fuck dette, helt frem til jeg oppdaget den virtuelle 8-bitskonsollen Pico-8, som pakket meg inn i forførende pixelidyll og ga meg støttehjulene jeg trengte for å gjøre det jeg ville, nemlig lage enkle demoeffekter, samt å realisere spillet Dick Dick Revolution, som best lar seg beskrive som “Dance Dance Revolution, bare med peniser”, og som sannsynligvis blir lansert på E3-messa neste år med mindre arrangørene er idioter.
Etter å ha dyppet føttene mine i det lunkne kodebassenget tok jeg stedget over til Javascript, C# og Unity, sistnevnte takket være kode24s guide som lar deg lage en oppdatert versjon av spillverdenens høyvannsmarkør, nemlig DONKEY.BAS.
Fremtiden
Fremtiden pleide å være kul, men nå er vi her, og den er strengt tatt terningkast 4.
I stedet for flyveskateboard har vi sparkesykler hvis primære bruksområde er å blokkere inngangen til Meny Bjølsen samt å bryte sammen halvveis til morgenmøtet, for så å måtte bæres ut av en av de relativt tilfeldige fungerende geografiske sonene tegnet opp av en daff sommervikar på et tysk hovedkontor, for så å bli blåst på Akerselva og gi deg en helvetes bot som siste registrerte bruker, og nei TIER, dere kan ikke bevise at det var meg som kastet den uti, og hvis jeg gjorde det, så vil jeg si det var berettiget.
Ok, så har man puttet en elbil i verdensrommet med en dukke som hører på David Bowie på repeat, og... vel, når jeg tenker over det så er det egentlig ganske fett.
«...muligheten til å jobbe fra hvor som helst i verden, inkludert et badekar i Nord-Trøndelag hvor jeg har skrevet halve denne artikkelen.»
Og vi har e-boklesere, Gutenbergbiblioteket, podcaster, gratis utdanning i alt for dem som gidder å søke det opp, fungerende VR, maskinvare som er millioner ganger kraftigere enn det som i sin tid puttet mennesker (og forsåvidt 100 poser med avføring) på månen til en så rimelig penge at et en enkel donasjon kan forsørge en hel skoleklasse i et utviklingsland, filmutstyr i lomma som overgår det Orson Welles filmet Citizen Kane på i sin tid, muligheten for å jobbe fra hvor som helst i verden inkludert et badekar i Nord-Trøndelag hvor jeg har skrevet halve denne artikkelen, tilgang til det meste som var fett i gamle dager uten å måtte forholde seg til sendetider, lagging og slitsomme slektninger som insisterte på å okkupere husets eneste medieenhet med Vidar Lønn Arnesen-kavalkader i faens tide og utide, og et par andre ting jeg sikkert tar for gitt, som GPS, Amazon, robotstøvsugere, økt trafikksikkerhet, røykfrie utesteder, større aksept for alt fra psykiske lidelser til LHBT-miljøet, og økt forventet levealder, som jeg kommer til å benytte til å klage på ting, men bortsett fra det, seriøst, fuck det.
Vi er på vei inn i amatørenes tidsalder
- Det er synkende behov for dem med virkelig peiling, mener amatøren David Skaufjord.