Regissør og udugelig hacker David Skaufjord presenterer noen av de beste hackerne fra Hollywood etter det eneste fornuftige kriteriet: fullstendig manglende troverdighet.
Her er første del av hans liste, hva er din?
Hackers, 1995
Iain Softleys mesterverk om hackere som blir beskyldt for å lage virus, for så å renvaske seg selv ved å finne ut at det er hackere som har laget det, og får hjelp av hackere til å hacke hackerne (og dette før Inception), inneholder alt du trenger for å få din ukentlige 90-tallsfix: ustø kodere på rulleskøyter, pre-psycho Angelina Jolie, kule nick som “Zero Cool” og “Crash Override”, samt et fantastisk lydspor av Orbital.
Filmen, et forvrengt testamente til hackerkulturen i pre-internett æraen, er skrevet av en manusforfatter med førstehåndskunnskap om datidens datamiljø (Rafael Moreu), og ble manifestert på lerretet av en person åpenbart blottet for innsikt, som sannsynligvis var suksesskriteriet ettersom en troverdig skildring ville endt opp i et blekt portrett av dårlig hygiene, lunken Jolt-cola og usannsynlig trege modem.
Det meste av hackingen foregår i 3D, gjerne med laptoper koblet opp til telefonkiosker, og om man blir skutt mens man er logget på en BBS så er man ferdig. Dette er så klart nødvendige grep for å gjøre det cinematisk, selv om regissøren insisterte på å bruke fysiske modeller i 3d-landskapene fordi datagrafikk ville se “for kunstig ut”. Men filmen inneholder også semi-troverdige sekvenser, som denne:
Zero Cool, etter å ha mistet dataprivilegiene sine i retten årevis tidligere, feirer 18-års dagen sin ved å ta over et rasistisk TV-nettverk, hvorpå Acid Burn, den kvinnelige mesterhackeren, sexbomba og rekordholderen i den lokale spillhallen, blæster flammer over den for meg ukjente konsollen hans, åpner en chat og truer ham på livet. Vel, jeg sa semi-troverdig.
Sekvensen inneholder for øvrig et perfekt eksempel på Social Engineering, eller rett og slett menneskemanipulasjon, praktisert av mange og popularisert av Kevin Mitnick (mer om ham senere), når Zero prater seg til en kode nedtegnet på et modem fra en en stresset kveldsvakt (ved hjelp av Pearl Jam- og Samuraireferanser). Og overtakelsen av en TV-stasjon er basert på en ekte hendelse, kjent som The Max Headroom Broadcast Signal Intrusion fra 1987.
En ukjente inntrenger overtok tv-signalet til to TV-stasjoner i Chicago i 1987, ikledd en maske av den populære MTV-karakteren Max Headroom, og pratet uforståelig i et par minutter. Gjerningspersonen ble aldri tatt.
Filmens kuleste hacker er for øvrig Cereal Killer, spilt av Matthew Lillard, som preker verdien av anonymitet, drasser rundt på blytunge hackerbøker og siterer Ozzy og Orwell side om side, mens han drar i land det selv-i-1995 radikale motestuntet å gå med musefletter.
Det klarte ikke jeg, da jeg skrev “Hack the planet” på ryggsekken min i 9. klasse, ikledde meg rulleskøyter to nummer for store, gikk på trynet og skrapte opp min medbrakte monokrome 386-laptop som jeg løgnaktig påstod jeg kunne bruke til å endre resultatene på mattetentamen fra, og fikk påfølgende juling.
Alt var bedre før... ish
David Skaufjord er forbanna over den teknologiske utviklingen, og lar det gå ut over alle.
War Games, 1983
I denne filmen møter vi en ung Matthew Broderick som hacker seg inn i et militært datasystem, på jakt etter spill, og må rydde opp i tredje verdenskrig samtidig som han prøver å få pult. Ah, 80-tallet.
Etter en heftig runde War Dialing (som høres kulere ut enn “å ringe opp alle mulige telefonnumre i hele staten på jakt etter et modemsignal”) snubler Brodericks karakter David snubler over en filkatalog med navn som BLACK JACK, POKER, CHESS, DESERT WARFARE, AIR-TO-GROUND ACTIONS, THEATERWIDE BIOTOXIC AND CHEMICAL WARFARE, og bestemmer seg for å kjøre programmet “GLOBAL THERMONUCLEAR WAR”, som han er overbevist om at er en spilltittel som skal slippes på det åpne markedet om to måneder.
Filmen, som Broderick forberedte seg til ved å få to arkademaskiner levert på døra si to måneder i forkant av innspilling, gjorde så sterkt inntrykk på sittende 72-år gamle president Ronald Reagan at det nasjonale overhodet etter beste evne gjenfortalte hele handlinga for rystede medlemmer av kongressen og det nasjonale sikkerhetsråd, som påfølgende nedfelte et nasjonalt hackeforbud. Da den kaldkrigsvettende Reagan spurte ekspertene om hacking på dette nivået i det hele tatt var mulig, og om han burde frykte Russland, svarte de at ikke bare var det mulig, men at USA hadde praktisert dette mot Kina i årevis.
Filmen kulminerer i at Broderick lurer maskinen til å innse at krig ikke har vinnende parter ved å få den til å spille tic-tac-toe mot seg selv, og får pult i samme slengen - og hvis du synes dette er en spoiler, burde du skamme deg og se 80-tallsfilm, som i så godt som alle (vellykkede) tilfeller handler om at tredje verdenskrig ikke blir noe av og at noen får pult, som er grunnen til at du er her i dag.
The Lone Gunmen (1994-, 2001)
Verdens beste TV-serie, X-Files, hvor folk jevnlig uploadet seg selv på internett ved uhell eller døde på ordentlig i førstepersonskytere, bød på verdens beste hackertrio, The Lone Gunmen, som fikk verdens beste spin-off serie.
Serien ble tatt av lufta etter 13 episoder, og gjengen returnerte til modershowet X-files for så å dø da de ble utsatt for biologiske våpen, før Agent Mulder får en tårevåt avskjed med trioen når han møter spøkelsene deres i sesongfinalen. Heldigvis dukker Ringo opp i gjenopplivingen av serien 17 år senere, da det viser seg at han ved et uhell hadde blitt lastet opp på internett.
Det som gjør serien signifikant, er at pilotepisoden som ble sluppet i Mars 2001, altså 6 måneder før 9/11, omhandler en gjeng angivelige terrorister som kaprer et fly for å kræsje det inn i World Trade Center, men det hele viser seg å være en innsidejobb for å bevilge penger til amerikansk krigføring over Atlanteren.
Jo, du har tid til hobbyer!
David Skaufjord om å innse at tidsklemma er en myte.
Det sier seg selv hvordan episoden ble mottatt i målgruppen av konspirasjonsteoretikere, som har krevd å få serien på lufta siden, men de må foreløbig nøye seg med porno-parodien “The Sex Files 2: A Dark XXX Parody” fra 2010, som byr på et gledelig gjensyn med Frohike, og av en eller annen grunn, “Cancer Man” fra hovedserien. Grunnet strenge regler i fagforeningen Writers Guild of America, er serieskaper Chris Carter kreditert som manusforfatter og opphavsperson i blåfilmen, men han var ikke tilgjengelig for en kommentar da jeg kontaktet ham over twitter, mest sannsynlig fordi det var feil Chris Carter.
The Matrix (1999)
Jeg ville kastet skam over meg selv om jeg ikke fikk med minst én Keanufilm på denne lista (jeg vet, jeg vet, gutten stilte også i protohackingfilmen Johnny Mnemomic basert på en novelle av William Gibson, som senere skrev verdens beste hackerbok Neuromancer og strengt tatt lanserte Matrix-konseptet 16 år før denne filmen i tillegg til å ha skriblet net noen av de mer bedritne X-filesepisodene hvor folk ved et uhell lastet og seg opp på internett eller døde på ordentlig i førstepersons skytespill), men hacking på lerret har aldri vært mer sexy enn i Wachowskisøsknenes populærkulturelle totem fra 1999 hvor hacking tar form av Kung Fu til et bakteppe av en fiktiv verden bestående av grønne ASCII-karakterer, bygget for å lure menneskeheten og gjøre dem om til verdens mest ineffektive batterier. Puh.
Du har sett den før, og det mange ganger, men her kan du lade opp med din lille favorittbit fra filmens verdens: scenen hvor Neo møter Arkitekten i Matrix 3 og ingen skjønner en dritt.
Jeg spøker så klart, vi snakker om treningsscenen fra eneren, som passer godt til den halvferske nyheten om at en ny Matrixfilm er på trappene, 20 år etter at den første kom ut.
Ekstranotis for jævligste filmøyeblikk
Jeg lovte tidligere i artikkelen at jeg skulle komme tilbake til Kevin Mitnick, bedre kjent som “Amerikas farligste mann” eller “Han fyren som ser ut som en enda mer sjenert og jovial versjon av Bill Gates etter et halvt år på sofaen”. Historien om Mitnick er lang og vond, og ble popularisert i den bedritne spillefilmen Takedown fra 2000, skrevet av mannen som arresterte ham ved hjelp av et helvetes stort føderalt budsjett og hjelpemannskap, og hvor forfatteren fremstiller seg selv som en krysning av white hat-helgen og internettsamurai som bekjemper den sosiopatiske Mitnick. Jeg vil ikke linke til filmen her, men Mitnicks opptreden på Colbert show er verdt å få med seg, og det er boken hans også.
Det som for øvrig gjør historien artig, er at hackerne fra nettstedet 2600 bestemmer seg for å lage en film av at de forsøker å stoppe filmen. Men der Hollywoodgjengen bak Takedown ikke skjønner bæret av informasjonsteknologi, er frikerne bak Freedown Downtime like uvitende om filmproduksjon, så vel som geografi. Den to timer lange dokumentaren ligger i sin helhet på YouTube, men jeg skal spare deg tid og spole rett til høydepunktet hvor surrehuene møter opp til protest på Defcon i Las Vegas, kun for å finne ut at de er i feil Las Vegas, 11 timer unna syndenes by, og etter en kort skuffelse bestemmer seg for å gå ut og drikke milkshake i stedet.
Din favorittfilm
Det var første del av min liste, men ingen uoffisiell og delvis tilfeldig rangering i av populærkultur i artikkelform er komplett uten en god dose “Men hva med..”-innspill i kommentarfeltet! Stol på meg, jeg har bedrevet kung fu i kommentarfelter siden 1996.
Hva er dine favoritthackere på film og TV, og hvorfor?
Vi er på vei inn i amatørenes tidsalder
- Det er synkende behov for dem med virkelig peiling, mener amatøren David Skaufjord.