(Saken ble først publisert 3. mai 2021)
Digitale banker består ikke av fysiske roboter bak skranker i byen. E-post er ikke fysiske elektroniske brev i postkasser. Å leie film på nettet betyr ikke å få en fysisk Bluray på døra.
Og elektroniske signaturer betyr ikke å rent fysisk skrible navnet sitt på en skjerm.
Eller, jo, vent - det gjør det visst, ja. Jeg blir i alle fall stadig bedt om å rable på diverse skjermer med eller uten diverse hjelpemidler.
Disse kråketegnene, som overhodet ikke likner på den faktiske signaturen min, har alltid virka meningsløse.
Nå vet jeg at signaturer på skjerm er en meningsløs misforståelse av hva digitalisering handler om.
"Tusen takk for smilefjeset!"
Oslo er stengt ned for tiende året på rad, eller hvor lenge det har vart nå, så når jeg trenger noe på IKEA, får jeg det levert på døra.
Nytt denne gangen var en SMS fra Bring like etterpå: "Hei! Vennligst signer for din leveranse her" stod det, med en lenke til en bring.com-side hvor jeg ble møtt av nøyaktig det jeg frykta: En boks hvor jeg kunne "signere" med fingeren på skjermen.
Jeg bruker en JSON-fil som CMS, og er nesten ikke flau over det
Å signere noe med fingeren er omtrent som å kopiere Mona Lisa med foten. Og uansett hvor mange ganger jeg prøvde, ble det selvfølgelig bare tull og tøys. Akkurat som jeg har opplevd hundrevis av ganger før.
Så slo det meg: "Hva skjer egentlig om jeg bare tegner noe tull? Spiller det noen rolle? Er dette bare et spill for et eller annet sykt galleri?"
Så jeg tegna noe tull - et smilefjes, som Bring.com takka høflig for, og siden har jeg ikke hørt et kvekk.
Mistanken min ble langt på vei bekrefta: Digitale signaturer er bare tull. De er en komisk misforståelse av digitalisering - en bokstavelig og parodisk tilnærming til verden anno 2021.
«Å signere noe med fingeren er omtrent som å kopiere Mona Lisa med foten.»
Joda, det finnes argumenter for
Men er det så enkelt? Er signaturer på skjerm faktisk meningsløse? Hvorfor ber alle meg om dem, da?
Jeg spurte de som faktisk lager disse løsningene: Utviklerne i kode24-klubben.
- De aller fleste er enige i at det føles meningsløst med kråketegn-signaturer på skjerm. Samtidig påpeker mange at det i det minste er en enkel måte å signere for noe.
- Langt smartere folk enn meg påpeker at det ikke er hva du signerer som er poenget, men at du kan utforme den samme signaturen igjen - for eksempel tegne et liknende smilefjes.
- Enda smartere folk påpeker "formfrihetsprinsippet" i norsk avtalerett, som sier at det er samma hvordan en avtale inngås og bekreftes. Derfor kan du tegne et Netflix-abonnement ved å fylle ut et nettskjema, eller bekrefte en pakkelevering ved å tegne et smilefjes.
- De aller smarteste konkluderer med at vi egentlig blir bedt om med disse signaturene, er å gi oss selv et "mentalt anker". At vi bekrefter å ha fått utført tjenesten, gjør det enklere for oss å forholde oss til at vi faktisk har fått utført tjenesten.
Så ja, greit, la gå - det finnes argumenter for signaturer på skjerm. Men det er fortsatt en parodisk måte å digitalisere på.
Hjelp - jeg klarer ikke å lage nettsider i 2021!
Håp for framtida
Jeg har et par håp for framtida.
Som at koronaen snart er et fjernt, vondt minne. At datteren min lærer seg å spille TV-spill før jeg skal ut i pappaperm. At jeg skal slippe å huske 500 passord for å leve et normalt liv på internettet. At lett-utgaven av Urge snart kommer tilbake.
Og kanskje mer realistisk: At noen snart finner på noe bedre enn de dustete elektroniske signaturene alle ber om.
Hvorfor kan jeg ikke signere pakker med BankID? Eller Vipps? Eller hva som helst - bare ikke skriblerier på en skjerm? Det finnes da langt bedre, sikrere og enklere måter å bekrefte min identitet på?
Jeg foreslår at noen utviklere som leser dette søker om noen millioner fra Innovasjon Norge, tar med seg laptop-ene sine til StartupLab og finner på noe.
Helst noen utviklere som faktisk forstår hva digitalisering betyr. Og enda viktigere: Hva det ikke betyr.