Etter en statlig ansettelse i 2006, skjønte jeg raskt at eneste måte å få gjort noe reelt arbeid på var å jobbe hjemmefra. Noen av mine beste venner er kollegaer, men fy flate så vanskelig de gjør det å jobbe av og til.

Om det har kommet noe godt ut av den tragiske virusepidemien, så er det at jeg endelig har fått steppet opp arbeidet mitt.

Enkelte av jobbene mine krever at jeg krysser dørterskelen og omgir meg med andre folk. Spesielt som regissør har dette vist seg å være en kjempefordel. Jeg har også jobbet lange strekk i kontorfellesskap, og selv om dette er en langt mer sosialt stimulerende arbeidsform, har jeg alltid funnet det suboptimalt med tanke på produktivitet.

Reisevei og pendling, åpne kontorlandskap som får reptilhjernen til å gå amok, andres arbeids- og lunchrutiner, elendig kontorkaffe, poengløse møter, et samlebånd som stopper opp hver gang noen i produksjonskjeden kommer over en artig YouTube-video tre måneder etter alle andre fordi de ikke abonnerer på riktige subredditer, prosjektlederen som har gjort seg til det mest essensielle arbeidsleddet og samtidig funnet en måte å trøkke ut flere syke unger enn et religiøst sektmedlem på 1600-tallet og samtidig skylde på disse hver gang de føler for å utebli fra jobb for å catche opp på en av de 23 essensielle Netflix-seriene sine, eller den ene kollegaen som alltid må rekke en avtale når du ber vedkommende redegjøre for hva den uspesifikke some-stillingen de har blitt sparket sidelengs inn i etter å ha feilet i alle oppgaver faktisk går ut på, men samtidig finner plenty av tid til å forklare seg hvordan Lee Harvey Oswald ble uskyldig dømt og at Manlicker-rifla han brukte umulig kunne lades så kjapt at han alene kunne ha puttet tre kuler i kortesjen til JFK den skjebnesvangre dagen - alle disse tingene kan komme i veien for å trøkke seg gjennom det ene dokumentet som strengt tatt bare hadde hatt en time om man ikke befant seg i innerste sirkel av en kreativ labyrint som får selv de mest intense episodene av The Office, og da snakker vi om den amerikanske versjonen og i sesongen hvor Will Ferrell overtok som sjef, til å virke som en generøs underdrivelse.

Puh, der fikk jeg det ut. Over til den konstruktive delen.

Selv har jeg ingen medfødt disiplin - ingen har det, har du noen gang sett en disiplinert baby? Sjakk matt. De første månedene, eller mulig årene av mitt hjemmekontor, gjorde jeg alle feilene i boka. Jeg ser ingen grunn til at andre skal trenge å gjøre det samme, spesielt ikke om de har fått tredd denne arbeidsformen ufrivillig ned over hodet.

Da jeg startet, var jeg singel og barnløs og hadde, i likhet med alle andre i 20-årene, ubegrenset med tid og energi. Nå har jeg samboer med full jobb, en 1-åring og delt ansvar for hjemmebarnehagen, men produktiviteten min er langt større til tross for en brøkdel av tilgjengelige timer. Gode rutiner og et par mentale strategier er nøkkelen.

Her er mine topp 10 tips til et velfungerende hjemmekontor. Alle tipsene er åpenbare, som alt i verden er, når du først er klar over det.

#10: Gjennomfør en realitets-orientering

“Normale forutsetninger” er strengt tatt ut vinduet for de fleste. Noen vil være så heldige å oppleve en ro og fokus man ikke finner på en kaotisk arbeidsplass, mens andre vil ha flere unger enn hender og en partner som har minst like stort behov for å gjennomføre en full arbeidsdag som en selv. Andres hverdag vil preges av syke familiemedlemmer, og noen vil ikke kunne utøve særlig - om noe - av yrket sitt hjemmefra, og… ok, nå er jeg ferdig med forbeholdene, dette er ting vi vet.

Å stresse over hva man burde få gjort, skaper i verste fall angst og lammelse, og er like konstruktivt som å lene seg på bilhornet når trafikken er låst.

De fleste overvurderer hva de kan gjøre på kort sikt, som for eksempel en arbeidsdag, mens de undervurderer hva de kan gjøre på lang sikt - som for eksempel to uker, en måned eller et semester. Som Steven King sier, om du bare skriver én side på en dag, har du allikevel en 365 siders roman på slutten av året. Om romanen er bra eller ikke, sier han for øvrig ingen ting om, men det kan se ut til at det funker for ham.

Hvor mange timer har du faktisk til rådighet, og hvor mye får du gjort på disse timene?

På med penbuksa, av med push-varsler

Vi ba utviklerne fra Sanity, Bekk, Kron og Kodemaker om deres beste hjemmekontor-råd.

fredag 20. mars 2020

#9: Bryt ned i mindre arbeidsbolker, og lag en sjekkliste

Det første jeg gjør når jeg kommer på hjemmekontoret, er å skrive en liste over hva jeg planlegger å gjennomføre. Selv bruker jeg appen *Things*, men *notepad* eller en gul lapp funker like godt. Med tiden har overlappet mellom forventet og gjennomført arbeidsmengde blitt ganske ålreit, selv om denne kalibreringen innrømmelig var litt ute i starten.

Det er en herlig følelse å krysse av punkter, og selv om enkelte anbefaler å gjennomføre de tyngste arbeidsløftene først, foretrekker jeg det motsatte: å varme opp ved å fjerne to-tre mindre punkter. Dette staker ut kursen for resten av dagen, og gjør resten av lista mer overkommelig.

Korttidsminnet evner å holde 7 +/- 2 punkter (kilde: psykologibok fra Fevik Bibliotek jeg leste i 1992 ettersom boken om tankelesning og telekinese var utlånt) før alt flyter over i en grøt. I min erfaring kan arbeidslista mi inneholde omtrent like mange punkter før jeg bare gir opp.

Jeg deler bolkene mine ned i punkter som tar under en time å gjennomføre, og i disse dager hvor jeg har om lag 3.5 timer til rådighet, gønner jeg på med 3-4 punkter.

Jeg klarer ikke å skrive en hel dag, med mindre jeg er inspirert, hvorpå jeg kan skrive i 15 timer i strekk, om jeg hadde hatt tiden, noe jeg ikke har. Av og til kan det virke fullstendig uoverkommelig å bare åpne tekstbehandleren.

Men, én time klarer jeg uansett. Og, når det er unnagjort, kan jeg med fornyet energi ta fatt på en annen arbeidsoppgave: gjennomgå korrespondanse (som jeg helst gjør i en bolk, for å unngå *RRS*, eller *reaktivt reloading-syndrom*, en betegnelse jeg akkurat fant på og som aldri kommer til å ta av, merker jeg), tegne en tegneseriestripe, lage min daglige grafiske effekt i *processing* , dubbe et par setninger fra hjemmemikrofonen, fakturere, eller *løse dagens oppgave i kode24 sin kodekrim*, som jeg faktisk hadde på dagsplanen min i dag og unnagjorde før jeg skrev denne artikkelen, fordi, prioriteringer, folkens.

Fullt fokus i en time, for så å skifte beite, gjør underverker for energien og motivasjonen min, og et lite veikart for dagen, hindrer at jeg tar for store omveier.

#8: Skill mellom jobb, og hva som føles som jobb

Du har sikkert bevitnet folk på din arbeidsplass som oppfører seg som det er kontinuerlig unntaktstilstand, og ikke evner å gjøre annet enn å slite ut seg selv og alle sine kollegaer for så å underholde dem om anekdoter om hvordan de ble utbrent, og hvordan dette var alle andres feil.

Stress føles som arbeide, men er ikke arbeide. Andre ting som føles som jobb, men ikke er det, kan være: møter, faktasjekke andres Coronapåstander på sosiale medier, chatting, og ikke minst:

#7: Telefon - aldri ta telefonen

Telefon er et torturinstrument fra 1800-tallet som antageligvis hadde vært forbudt, hadde det blitt funnet på i dag, og som fyrer av en alarm i lomma di hver gang noen som helst i verden føler de har rett til en halvtime eller så med formaliteter og tomprat før de kommer frem til noe sannsynligvis ikke-essensiell informasjon som strengt tatt kunne vært en korftattet mail i stedet.

Jeg har i mine 14 år i arbeidslivet aldri hatt en telefonsamtale som ikke kunne vært en mail, og som ikke har tatt flerfoldige ganger så lang tid.

Psykopater som synes det er greit å lamme alle dine fakulteter samtidig, mens de selv befinner seg i trafikken, på tredemølla eller gjør høylydt oppvask mens de snakker i billige kinesiske knock-off høretelefoner som gjør at du må be dem gjenta hver tredje setning, må finne seg i å vente til du eventuelt befinner deg i samme situasjon, for å smake sin egen medisin.

Leseren vil, som profesjonell utvikler, ha andre kommunikasjons- og arbeidsflytplattformer å forholde seg til enn meg. Alle jeg har forsøkt fungerer i utgangspunktet knirkefritt, frem til en eller annen jævla trøffelgris på jobb klarer å lukte seg frem til de sosiale og kontraproduktivt smutthullene plattformen byr på, bruke disse plattformene i kryss for å skape mest mulig forvirring og følge sitt naturlige instinkt for å lamme hele arbeidsmiljøet ved å innkalle til et - grøss - *møte*. At du aldri må gå i møter som ikke er livsnødvendige, vet du allerede. Å dra på disse når du er er på hjemmekontor, er galskap.

#6: Vern om ditt mentale rom

Hvilket fysiske rom du arbeider i, har mindre å si. Hvilket mentale rom du arbeider i, har alt å si.

Som alle lavterskelmemes og hjemmekontortegneserier forteller oss i disse dager, er det lett å falle for fristelsen å jobbe i pysj mens man fråtser i ostepop, fordi man kan. Men dette er ikke beskrivelsen av frihet, det er en bedre beskrivelse på klinisk depresjon.

Ved å kle deg for jobb og møte opp på tiden, om så tiden er kl. 22.30 om kvelden når ungene har lagt seg, oppvasken er tatt og du strengt tatt burde spille *Hypnospace Outlaw* i stedet, signaliserer du overfor deg selv at du tar dette seriøst. Av rent pavlovianske grunner (du vet, han fyren som får psykologer til å sikle hver gang du nevner at han ringte med noen bjeller for noen bikkjer hver gang han matet dem), bør du skape et skille mellom arbeidsrom og fritidsrom, om enn bare i hodet. Og aldri jobbe fra senga. Støydempende høretelefoner, vr-briller (en aksjepost jeg for øvrig tror kommer til å eksplodere det kommende halvåret, stol på meg (eller ikke gjør det, jeg tapte alle pengene mine på Ethereum)), eller et teppe over huet - alt som får deg i sonen, og får deg til å bli der - kjør på.

bilde: Artikkelforfatteren sniker inn et lite lydopptak, uten at kollegaene mistenker noe. Foto: Eirik Skaufjord

- Å sette på vaskemaskinen er en perfekt pause

torsdag 26. mars 2020

#5: Avklar med andre

Det er ikke egoistisk å definere rammene for sin egen arbeidshverdag, men det er egoistisk - og korttenkt - å gjøre dette uten å avklare med partner og andre familiemedlemmer.

Jamfør punkt 1, må man realitetsorientere seg her i henhold til sin egen situasjon.

Men for egen del, kan jeg komme ut av arbeidsflyten av en 5-10 minutters avbrytelse, og det kan i verste fall ta meg en halvtime å komme tilbake i samme takt igjen. På en 3,5 timers arbeidsdag er det begrenset hvor mange slike avbrekk jeg har rom for. Det kan være ubehagelig å sette opp strikte rammer for sine nærmeste, men det er enda mer ubehagelig å ikke kunne betale huslån, strøm og mat fordi man ikke fikk gjennomført sine fakturerbare timer.

Arbeidsgivere er nødt til å tenke på seg selv for tiden, og det er du også - men avklar med andre. Og, med flere behov under samme tak, kan det - om man legger egoet til side - vise seg at det ikke er deg som trenger det største arbeidsrommet for tiden.

Gi den andre det rommet du selv trenger, og len deg på rasjonaliteten og matematikken her og se om dette er tiden for å designe drømmehusbåten din, eller om det er på tide å gi sykepleierkjæresten sin litt avlastning.

#4: Når du er på jobb, jobb. Når du ikke er på jobb, ikke jobb

Ingenting er mindre konstruktivt enn å sitte i sofaen med laptop i fanget og TV’en på fullt, og tenke at man burde jobbe, eller å sitte på kontoret og stirre ut vinduet og føle man burde ha fri.

Jo mindre tid jeg har til å jobbe, jo mer verdsetter jeg timene jeg har til rådighet, og jo mer utnytter jeg dem. Fritid føles bedre når man har jobbet, og jobb føles bedre når man har fritid.

Faren ved å ikke kunne skille jobb og hjem, er at man alltid er halvveis på jobb, uten å klare å hverken jobbe eller slappe av. Som regel er det alltid noe å ta tak i, men om du finner deg i en situasjon hvor du venter på tilbakemelding eller avklaring uten å kunne gjøre noe med det, gå deg en tur - om det fremdeles er en mulighet når du leser dette - eller koble av på annet vis.

Nyt nedetiden, utnytt oppetiden, og unngå dritten i midten.

#3: Anerkjenn koblingen mellom innsats og inntekt

På savannen - eller hvor enn våre mammutjegende forfedre levde, var det en direkte kobling mellom innsats og belønning. Felte du et beist, fikk du spise samme kveld, samt kle deg og familien din i månedene etter. Om du satt på sidelinjen og lagde en hellerissning av penisen, eller hva enn unyttige folk gjorde før i tiden, sultet du i hjel eller ble trampet i hjel av overnevnte mammut mens jaktlaget jublet på sidelinjen.

Her er de beste TV-seriene for utviklere

fredag 27. mars 2020

Det finnes stillinger hvor man kan henge ut store deler av arbeidslivet uten å bidra nevneverdig, og hvor man tilsynelatende kan forsvinne som et usynlig ledd i en arbeidskjede hvor lønna tikker inn selv om dagene fylles med nettavis, Candy Crush og 9-11 dokumentarer.

Da jeg begynte å jobbe for meg selv ble jeg smertelig klar over koblingen mellom innsats og inntekt, ettersom jeg tjente langt mindre enn mine kollegaer som faktisk ble tvunget til å levere. Deretter ble dette en gledelig affære når jeg direkte merket effekten av å klemme inn pedalen i perioder.

Om du jobber for deg selv, innse koblingen mellom innsats og belønning. Dette vil hjelpe deg å prioritere riktig arbeid, og stryke det som ikke bidrar til grøt i smøret. Om du jobber for andre, innse koblingen mellom *din* innsats og *deres* inntekt. i min erfaring blir godt arbeide lagt merke til i 100% av tilfellene - selv om det kan ta litt tid. Og dårlig innsats, det samme. Ha respekt for deg selv og arbeidsgiver, og du vil høste fruktene av det - eller kjenne på de negative konsekvensene i nedgangstider. Alle har det litt ekstra vanskelig nå, men dette kommer til å gå seg til på sikt - og folk legger ekstra merke til hvordan andre oppfører seg under en krise, og velger hvem de tar med seg i krigen neste gang deretter.

#2: Ikke spis

Kjøkkenet er en faresone. En halvtimes lunch blir fort til en time, en kjæreste eller andre man strengt tatt har mer lyst til å henge med kan benytte dette som fritidsarena, oppvasken kan plutselig føles som en nødvendighet, og mat gjør deg treigere - det er ingen grunn til å spise, om du har en innskrenket arbeidshverdag.

Har du som meg en under en halv dag til rådighet, bør du ikke bruke opp til halvparten av dette til noe som heller kan være et hyggelig fellesrituale senere når du har hodet på rett plass. Og er du alene, er fristelsen for å bare høre ferdig den ene podcasten mens du steker deg et måltid som tok hakket lenger enn du hadde planlagt overveldende.

Du trenger ikke karbohydrater på 4 timer, og dette gir deg lite annet enn Koronafett. En proteinsjokolade eller en håndfull nøtter gir deg alt du trenger, og tar null tid ut av arbeidsdagen din.

#1: Drikk god kaffe (til nød te)

Alle må ha noen laster, og om lastene dine ikke er synlige, så stoler jeg ikke på deg. Om du er blant dem som drikker altfor mye kaffe, senker jeg automatisk skuldrene.

Skal vi stole på forskere, og ignorere deres naturlige bias til fordel for verdens mest tilgjengelige nytelses- og rusmiddel koffein, noe jeg definitivt er villig til å gjøre, har koffein ingen helseskadelige effekter - de positive gevinstene utveier i alle fall ulempene.

Under blitzbombingen av London under 2. verdenskrig, så Churchill-administrasjonen seg nødt til å innskrenke import og stramme inn på rasjoneringen. Men en ting som ikke ble rasjonert, var te.

Dette var det eneste luksusmiddelet arbeiderklassen unnet seg, i en ellers ekstremt krevende tid, med nattlige bombinger som krevde nesten 50.000 menneskeliv over noen få måneder.

Du skal kose deg på jobb. Du skal glede deg til å jobbe. Og du skal være produktiv.

Drikk god kaffe, og drikk masse av det.

Selv bruker jeg en aeropress, og en enkel presskanne fra IKEA til 149 kroner eller så - som lager langt bedre kaffe enn noe jeg noen gang har fått på noen arbeidsplass.

Kaffekoppen din får du ved å støtte kode24 på Patreon.

(Denne artikkelen finnes også som podcast, på pod.space/davidskaufjordforklareralt/mitt-karantenekontor)