- På tide å få opp noen lettvegger og dører, folkens!

Jørgen har funnet ut hvorfor sjefen din vil at du skal jobbe i åpent landskap. Men håper du blir med å takke nei.

Jeg fikk aldri drømmekontoret på jobb, så jeg måtte lage et hjemme. 📸: Jørgen Jacobsen
Jeg fikk aldri drømmekontoret på jobb, så jeg måtte lage et hjemme. 📸: Jørgen Jacobsen Vis mer

Prøv å se for deg drømmekontoret ditt i ett sekund.

Så du et megasvært rom med massevis av pulter, bråkete kollegaer, kritthvite møbler, ingen private eiendeler og store vinduer som lager gjenskinn på skjermen hele dagen lang? Ikke jeg, heller.

Så hvorfor i huleste har vi tillatt oss selv å arbeide slik?

2020 lærte meg for alvor at åpent landskap er et uhygienisk, upraktisk og upersonlig sted å arbeide, etter at jeg fikk føle hvor trivelig et kontor kunne bli - hjemme. Jeg vil aldri tilbake til landskapet.

Det er ikke bare jeg som føler det slik. "Helt uaktuelt", sier norske utviklere om det åpne landskapet vi har lidd oss gjennom i årevis. Nå skjer det noe!

Det var da det slo meg: Skal jeg endelig få arbeidsplassen jeg drømte om da jeg var liten?

«Trengte man å være i fred? Da lukka man døra. Alle forstod hva det betød.»

Pappas kontor

La meg fortelle deg om pappas kontor på 90-tallet; mitt drømmekontor.

Pappas kontor var egentlig ingenting utenom det vanlige. Han var en av mange ingeniører som jobba med tegning av oljeborings-båter i Breviks-bedriften Trosvik Engineering.

Du ser kanskje for deg rader på rader med kontorpulter fylt med skravlende ingeniører som tegner av gårde?

Det var nok en absurd tanke for pappa og kollegaene hans på 90-tallet. De visste at tegning krevde konsentrasjon.

Derfor lagde de et arbeidsmiljø tilpasset det, med egne kontorer på rekke og rad langs en lang gang, dører som kunne lukkes, og et møterom i enden øremerket for større fellesmøter.

Ingen rare små stillerom, ingen merkelige sofaer med høye rygger man kunne gjemme seg bort i, ingen behov for lange dopauser med smarttelefon.

Trengte man å være i fred? Da lukka man døra. Alle forstod hva det betød.

Kontordrømmen

Rett som det var fikk jeg være med pappa på jobb, for eksempel om det var planleggingsdag i barnehagen. Det var ikke snakk om å jobbe hjemmefra eller ta fridag den gangen, men det var heller ikke nødvendig.

For pappa var det helt uproblematisk å ta meg med på kontoret.

Mens han jobbet satt jeg i den andre enden av den store pulten hans musestille og tegnet med ubegrenset kontormateriale, bladde i bøkene i bokhylla hans eller tegnet i MS-paint på en ekstra laptop han hadde liggende.

I lunsjen kunne kollegaer av pappa komme bort til meg og si "Nei men jøss, er du her i dag Jørgen? Så koselig!". De hadde ikke lagt merke til at jeg var på kontoret, engang.

Pappa og kollegaene skravlet og spilte bridge, mens jeg spiste karbonadesmørbrød med stekt løk, så gikk alle tilbake til hvert sitt kontor og jobba alene resten av dagen.

Det var kontordrømmen for meg. Den jeg skulle få når jeg ble stor. Om enn kanskje ikke de innrøyka gule dataskjermene.

«Egne bilder? Egne møbler? No can do! Her skal alt strømlinje-formes. Clean desk policy.»

Møkkalandskap

Den drømmen brast raskt første dagen på jobb som fersk utvikler.

Istedenfor søte kontorer var det små pulter tett i tett på rekke og rad, konsekvent lydstøy bøtet på med lydisolerende hodetelefoner, og skilt med "respekter når andre er i sonen". Å få være i fred var ikke sjans - da måtte du søke tilflukt i et stillerom.

Om du klarte å finne et, da. De var konstant i bruk av folk som desperat prøvde å få tatt en telefonsamtale, eller et videomøte.

Egen bokhylle? Glem det! En hylle eller to i et felles arkivskap er det du får. Egne bilder? Egne møbler? No can do! Her skal alt strømlinjeformes. Clean desk policy.

Å ta med barnet ditt på kontoret? Utenkelig! Ikke uten å bli kontorets satan for dagen, som sørger for at ingen andre får arbeide.

For hva skal du gjøre? La barnet ditt sitte og tegne på enden av pulten din, tett opp i naboen din som prøver å jobbe? Neppe.

Eneste håp er å gamble på at ungen kan få sitte helt alene på et stillerom, med headset og et nettbrett, mens du jobber med konstant dårlig samvittighet.

Åpent landskap? Møkkalandskap, spør du meg.

Det realistiske kontoret

Men her er paradokset: Jobben min og jobben til pappa er nesten identiske. Vi sitter begge foran en skjerm i dyp konsentrasjon, for å produsere noe, nesten hele dagen.

Så hvorfor skal vi ha så forskjellig arbeidsmiljø? En av dem må jo være det beste, og en av dem må være den verste. Jeg tror jeg vet hvem som er hvem.

Så hvorfor ble det slik? Sannheten er dessverre enklere enn du tror. Hos pappa var det kun én sjef, og han var også ingeniør, han trengte også konsentrasjon på eget kontor.

I moderne firmaer derimot, er det ofte ganske topptungt med ledere, som kun har som arbeidsoppgave å lede. Tenk selv på hvor mange som kun arbeider med å organisere arbeid på din arbeidsplass.

Og hva slags arbeidsdag har en sånn type leder? Møter. Og en og annen Powerpoint. Hva er derfor drømmekontoret til en moderne leder? Et gigantisk møterom, selvsagt, hvor alle sitter tett i tett samlet hele dagen lang, og man kan følge med på alt.

At det ikke er praktisk for andre enn dem, det blåser de tydeligvis i, til tross for god dokumentasjon.

Men selv ikke ledere kan krangle med en verdensomspennende pandemi som krever helt nye avstandsregler. Så medkodere, dette er vår tid. På tide å få opp noen lettvegger og dører. Det er på tide å få vilja vår, ellers blir vi på hjemmekontor.