Etter å ha sett mesterverket Hackers fra 1995, visste jeg at det var tre ting jeg ville gjøre med livet mitt:
Det første var å hacke planeten. Det andre var å gjøre dette iført rulleskøyter. Det tredje involverte Angelina Jolie, og det trenger vi ikke gå nærmere inn på her.
Som Xennial, det vil si representant for mikrogenerasjonen født rundt tidlig 80-tallet mellom gen X og Millennials, også kalt Oregon Trail-generasjonen fordi vi av en eller annen grunn spilte dette spillet, hadde jeg en analog barndom avløst av en gradvis mer digital ungdom.
Fordelen med dette var at vi hadde et naturlig teknologisk fortrinn, ikke nødvendigvis fordi vi hadde peiling, men fordi alle andre definitivt ikke hadde det. Inkludert Telenor, eller Televerket som de originale gangsterne av oss fremdeles husker dem som.
Dette er en guide til ekstrem 90-tallshacking - eller, utdatert lavterskelsnylting på systemet.
#1: Faking av frimerker 📭
Mitt første møte med lett lureri, kom et par år før jeg fikk meg modem.
Isolert fra datidens datapartyer, eller copypartyer som de het - det stemmer, forgjengeren til dagens Battery-drevne gaming-bonanzaer var rene piratorgier og deltakerne var beinharde (se billedbevis) - foregikk utveksling av, uhm, shareware og annen gratis programvare primært via sneglepost.
Den tyngste programvaren veide bokstavelig talt oppunder kvartkiloen, og kom i form av en bunke tre og en halv-tommers floppydisker,
Jeg fikk min første kontakt via det norske dNH-magasinet, eller Den Norske Hjemmedataklubben, som jeg antok var et råtøft livstillsmagasin for datainteresserte, men som viste seg å være en front for en spillbutikk som anmeldte spill fra egen katalog og ga dem poeng på en prosentskala hvor alt merkelig nok scorte mellom 95 og 100%, men som også skøyt seg i foten med sine kontaktannonser for “datainteresserte brevvenner”.
Jeg fikk meg en kontakt fra Lofoten som gikk under tilnavnet Mr. Pussy (eller mulig det var Dr. Anus, jeg glemmer detaljene, men husker forklaringsproblemet jeg fikk ettersom han signerte alle konvoluttene med aliaset), og som insisterte på at jeg skulle returnere frimerkene i forsendelsene tilbake.
Det viste seg at han dekket frimerkene med tapetlim, noe som medførte at poststempelet ikke festet seg ordentlig og dermed kunne vaskes bort for et nært uendelig gjenbruk.
En hacker var født, og jeg holdt min nye hobby gående hele sommeren, og jeg vil anslå at jeg kun brukte om lag dobbelt så mye på dunken tapetlim som jeg ville brukt på porto og dermed lønning av postvesenet. Men det var ikke poenget, og den eneste måten du kan skjønne hva jeg følte er ved å spille denne midi-versjonen av Breaking The Law, som også var noe av det kuleste jeg hadde på den tiden.
Jeg anbefaler at du lar den står på gjennom resten av artikkelen.
#2: Tyvkobling på telefonlinje 📞
Mitt første modem kom tre måneder før mitt første modemforbud, sistnevnte som resultat av en skyhøy telefonregning.
Lokaltakster var forholdsvis overkommelige, men ringte du utenfor kommunen, eller, grøss, fylket, burde du backe hobbyen din opp med en godt betalt sommerjobb ispedd en god dose konfpenger. Og det var ingen BBS-er på Fevik. Som vi visste om, i alle fall.
Jeg hadde en kompis som hadde havnet i samme situasjon. Vi forsøkte å finne alternative måter å koble oss på egne telefonlinjer, og mekanikken var forholdsvis enkel med tre seperate metallwirer separert av tynn plastikk som ikke var noen sak for en fake sveitsisk lommekniv kjøpt på Fevik-messa, men ble konstant avslørt av den umiskjennelige pipelyden som blæsta over linja hver gang foreldrene i huset løfta opp røret.
Kompisen min bodde for øvrig i rekkehus, og i det vi fulgte ledningene fant vi snart ut at alle boenhetene hadde inngangspunkt under hans veranda.
Og naboen var på ferie.
«Inspirert av hackerfilmen War Games, og uten å ha skjønt særlig av budskapet, bestemte vi oss for å war diale, mest fordi det hørtes kult ut.»
#3: War Dialing 🦹
Etter en kort triumf, fant vi ut at vi stort sett ikke hadde andre kompiser å ringe til enn hverandre, og at dette sannsynligvis i tillegg var sporbart.
Vi ringte et par av våre favoritt-BBS-er, men visste at lykken ville være kortvarig, så inspirert av hackerfilmen War Games og uten å ha skjønt særlig av budskapet, bestemte vi oss for å war diale, mest fordi det hørtes kult ut.
Telekommunikasjonsprogrammet TeLeX lot deg lage enkle script, og kombinert med mine eminente QuickBasic-ferdigheter laget jeg en liste som jeg mener så omtrent slik ut:
file$ = “telelist.txt”
open file$ for output as #1
for x = 37000000 to 37049999 do
print #1,”ATDT “ + x
next x
close #1
ATDT betydde attention og dialtone, og kommandoen lot modemet vente på summetone, før den slo det påfølgende genererte sørlandsnummeret på jakt etter mottakersignal i andre enden.
Vi må ha kostet samfunnet minst 18 kroner den sommeren.
Og selv om vi aldri fant noe signal før naboens linje ble frakoblet, grunnet det jeg mistenker var en sperre hos Telenor for å stoppe automatisert telefonsalg, koste vi oss minst like mye ved å høre forvirra sørlendinger brøle inn i modemet mens vi kniste så mye av vi sprutet Pepsi Max gjennom nesa, en følelse som til dags dato fremdeles får meg til å føle at jeg er smartere enn andre.
#4: Tastefusk på telefon 🔊
Mitt store forbilde i sjangeren var telefonpiraten John T. Draper, eller Captain Crunch, et hardcore alias han hadde fått fra en frokostblanding som kom med tilhørende lekefløyte med en lydfrekvens på 2600hz som lot ham herje med den amerikanske telefonsentralen Ma Bell.
Med styrket tiltro til mine QuickBasic-ferdigheter, lagde jeg et program som skulle fucke over Telenor på tilsvarende vis og ta hevn over min selvpåførte telefonregning.
Programmet, som tok timesvis å lage, så mer eller mindre nøyaktig slik ut:
sound(2600)Kommandoen spiller av en lyd på 2.600 Hz. Jeg hadde laget et tilsvarende program tidligere, som ifølge troverdige BBS-kilder kunne sprenge hodeskallen til kyllinger ved å spille en frekvens på 22.000 Hz som var “nøyaktig den frekvensen kyllinger har i hjernen”, men som jeg gråtkvalt løp hjem fra skolen en dag for å slette fra 286-en min i tilfelle programmet skulle “havne i feil hender”. Men den grunnleggende programarkitekturen lå lagret i hjernebarken.
«Jeg hadde laget et tilsvarende program tidligere, som ifølge troverdige BBS-kilder kunne sprenge hodeskallen til kyllinger.»
Jeg løftet opp røret, og blæstet den esoteriske frekvensen, til null respons - fordi vi var i Norge, ikke i USA på 70-tallet og uten telefonoperatører som manuelt videresendte telefonsamtaler over analoge linjer ved hjelp av lydsignaler.
Fenomenet kaltes for Blue Box, og den mulig lovlige teknologien med det dog ulovlige formålet ble popularisert av Steve Jobs og Steve Wozniak som solgte bluebox-enheter ut av garasjen sin og brukte overskuddet til å starte et lite selskap de kalte for Apple.
Selv om Blue Box ikke funket i Norge, satt dette meg på sporet av lydsignalene og deres funksjon i telekommunikasjon. Alle som har brukt en touch-telefon fra 90-tallet kjenner pipelydene de lager når man slår numre - kombinasjon av forskjellige toner, med lave frekvenser i hver rad og høye frekvenser i hver kolonne.
Disse DMTF (Dual Tone-Multi Frequency)-signalene kunne emuleres, dog ikke med letthet på PC-speakeren på 286-en som kun kunne spille én tone av gangen. Løsningen var å bruke 2 PC-er samtidig, eller å ta opp lydsignalene over hverandre ved hjelp av en dobbeltsporet kassettspiller. På denne måten kunne man få telefonen til å ringe hvilket som helst nummer du ønsket deg - det vil si, nøyaktig det telefonen er utrustet for i utgangspunktet. Så det hele var fullstendig idiotisk.
Bortsett fra når det kom til telefonen i gangen på ungdomsskolen, med en metallsperre over som kun var ment for interne samtaler.
Vel, ikke for dette villdyret her.
Nekter for å ha hacket Vegvesenet, får saken opp igjen
I videre research på andre boxer, kom jeg og min overnevnte kompis som omsider var ute av husarrest, over koden til den såkalte Blast Box-en, som etter sigende skulle spille en lydfrekvens så intens at personen som hørte på i andre enden ble døv, men den virket ikke, og beviset på dette er at den forpulte drittsekken Kenneth i paralellklassen fremdeles har hørselen intakt. Legitimiteten til Brown Box-en, som skulle spille en lydfrekvens så intens at personen i andre enden måtte bæsje på seg, fant vi aldri ut av ettersom vi aldri turte å spørre i etterkant.
Red Box emulerte lydsignalet en betalingstelefon avga når man puttet på en mynt, men jeg er usikker på om denne i det hele tatt virket i Norge - eller om jeg burde ha investert i en bedre kassettopptaker.
«Min første dirk var, som jeg hadde blitt tipset om via BBS-miljøet, metallpinnen fra vindusviskeren til en Volvo med runde lykter, kombinert med en hårnål.»
#5: Brute forcing av hengelås 🔓
Siste punkt er strengt tatt ikke hacking, men la oss være ærlige: det er ingen av de andre punktene heller.
Hengelåser har forøvrig alltid hatt en spesiell appell til datasnoker: på hackerkonferansen HOPE (Hackers of Planet Earth) har det jevnlig blitt arrangert dirkekonkurranser, og i det utvidede miljøet finner man en rekke fargerike personligheter som legenden Arthurmeister som jeg først kom over i magasinet WIRED, en to meter høy privatetterforsker med en meterlang hockeysveis som ofte blir observert drita full mens han brøler sitt eget navn i hotellobbyen kvelden før konkurransene.
Jeg anbefaler et billedsøk på Arthur Bühl.
Min første dirk var, som jeg hadde blitt tipset om via BBS-miljøet, metallpinnen fra vindusviskeren til en Volvo med runde lykter, kombinert med en hårnål. Følelsen av å åpne min første lås var ubeskrivelig, der jeg satt alene på rommet, klokken to-tre om natten, med hengelåsen fra vår egen påhengsmotor.
Jeg kan ha sagt på skolen den påfølgende dagen at “ingen lås kan holde meg”, og jeg kan ha fått juling, en reaksjon jeg stiller meg helt og holdent bak den dag i dag, men hvem husker slike ting.
All den overnevnte teknologien har endret seg utenom hengelåsene, og mulig frimerkene - men jeg velger å betale for den håndfullen julekort jeg sender ut til familien en gang i året. Notat til meg selv: husk å sende julekort til Mr. Pussy (eller mulig Dr. Anus) - jeg har adressen hans et sted.
Men jeg elsker fremdeles å åpne hengelåser, og øver jevnlig på dette.
Buttplug-hacking og andre høydepunkter fra DEF CON
Selv bruker jeg en transparent hengelås fra Wizlocks med dirkesett fra samme sted for å holde ferdighetene ved like, og dytter meg triumferende frem hver gang noen i familien bruker mer enn to sekunder på å finne frem sykkelnøklene, og bruker gjerne det neste kvarteret til å fikle med låsen (og har innrømmelig ved et par anledninger ødelagt låsemekanismen og skapt ytterligere forsinkelser), men de lar meg gjøre det, til lyden av det jeg aller helst vil beskrive som “stille applaus”.
Fordi det handlet aldri om personlig gevinst eller at andre skulle tape, men å tilfredsstille en kløende nysgjerrighet, om å kikke bak forhenget der man egentlig ikke har lov, å komme seg forbi arbitrære sperrer eller utfordringer som andre har satt opp, eller rett og slett å finte ut systemet, om så systemet er en sykkellås du selv har montert sesongen i forveien, og om du har det behovet selv så vet du akkurat hva jeg mener, og om du ikke har det så er det ikke noe poeng å forsøke å forklare det.
Fuck the police,
eller det vil si, ikke, fordi jeg synes politiet gjør en fantastisk jobb og jeg elsker at de er her, sorry, men du skjønner hva jeg mener,
David
