Kan koding være viktigere enn venner og et sosialt liv? Det virker kanskje som en absurd tanke for mange, men ikke for meg.
I store deler av mitt voksne liv har jeg nemlig slitt med balansen mellom en enorm trang til å bruke all våken tid på å kode, og sosial omgang med venner og familie.
Ofte har jeg valgt koding.
Men hva i huleste er det med koding som gjør det så altoppslukende? Og er det egentlig bra for koden å være så oppslukt?
«Om noen foreslår å ta en tur på byen, kan jeg finne på å si at jeg må tidlig opp dagen etterpå, for å heller kode gjennom natta.»
Altoppslukende
La meg forklare:
For min del er det ikke nødvendigvis kodingen i seg selv som er så altoppslukende, det er idéen om hva jeg kan lage med koden. Jeg kan sitte ved middagsbordet med familien min, få en idé i hodet, og koble fullstendig ut i flere minutter imens jeg tenker gjennom idéen.
Jeg har sett på min 20 år gamle kode, og gremmes 🙈
Er idéen god nok, følger en umiddelbar trang til å sette den ut i live. Jeg får lyst til å bruke all våken tid på å bygge, designe og gi idéen min til verden.
Om noen foreslår å ta en tur på byen, kan jeg finne på å si at jeg må tidlig opp dagen etterpå, for å heller kode gjennom natta.
Om noen spør om jeg vil bli med på kino, sier jeg kanskje at jeg er litt trøtt, for å kode istedenfor.
Selv om jeg har fritid og kjenner at det hadde vært gøy med en spillkveld hos en kompis, overtaler jeg meg selv til at den tidslommen heller bør brukes til koding.
Og når jeg først drar på sosiale samlinger, er jeg aldri 100 prosent med, fordi jeg tenker på koding.
Koding driver livet
Jeg har alltid vært sånn.
På ungdomskolen og videregående tilbrakte jeg utallige timer på rommet, med musikkprogrammer, video-redigering og koding. Helt oppslukt. På universitetet droppet jeg forelesninger og gruppetimer, fordi jeg hadde en idé på gang hjemme, som jeg bare "måtte" sitte oppe hele natten og kode på.
Det var først da jeg oppdaget den legendariske dokumentaren Triumph of the Nerds - en herlig 90-talls dokumentar om Silicon Valley - at jeg innså at andre også har dette opphenget.
Dokumentaren dukket tilfeldigvis opp i Piratebay-feeden min på midten av 2000-tallet, og jeg slukte den rått.
«Å spise, bade, ha en kjæreste, å ha et aktivt sosialt liv er tilfeldig. Det kommer i veien for kodetid.» Doug Muise
For blant intervjuer med Steve Jobs, Steve Wozniak og Bill Gates, besøker dokumentarskaper Robert X. Cringely et knippe unge utviklere, som prøver å lykkes med sine startups. De forteller om hvordan de sover på kontoret, drikker cola hele dagen, og hører på heavy-metal musikk. For dem er koding en livsstil, det er både arbeidsdagen deres, og fritiden deres. Alt flyter sammen.
Kameraet rettes mot Doug Muise, en ung freelance UX-designer og utvikler som forklarer: "Å spise, bade, ha en kjæreste, å ha et aktivt sosialt liv er tilfeldig. Det kommer i veien for kodetid. Å skrive kode er primærdrivkraften i våre liv, og alt som avbryter det er bortkastet".
Det gjorde enormt inntrykk på meg å høre noen uttryke dette i så klartekst.
Jeg drukner i uferdige hobbyprosjekter
Kodeparadokset
Her er dog paradokset med opphenget mitt.
Det kom ikke nødvendigvis hverken god kode, eller gode produkter ut av idéene mine, på hverken ungdomskolen, videregående, eller i studietida. Selv om jeg hadde uendelig med tid.
Hvorfor? For det første fordi jeg kodet idéene mine i et vakum.
Jeg viste dem ikke til noen underveis, gjorde en haug med antagelser om hva andre kunne bruke det jeg lagde til, og ble alt for oppslukt i at jeg skulle løse et hver problem fra grunnen av selv. Klassisk fossefall.
For det andre hadde jeg ingen tidsbegrensninger. Utømmelig kodetid gjorde at jeg aldri kom i mål. Jeg kunne jo alltids bruke en dag til, det var ingen som visste om idéene mine. Det var ingen forpliktelser.
«Utømmelig kodetid gjorde at jeg aldri kom i mål.»
Da jeg ble eldre, fikk jobb, familie og halvert fritid, oppdaget jeg nemlig paradoksalt nok at kvaliteten på fritidsprosjektene mine skjøt i været.
Plutselig ble jeg ferdig med prosjekter, kodekvaliteten ble bedre, og jeg satt mindre fast. Jeg ble flinkere til å vise frem idéer, forkaste dårlige idéer tidligere, og sette frister.
Bedre med venner
Idéen om en nettavis for utviklere var noe jeg hadde tenkt på i årevis. Rett og slett fordi jeg var så nysgjerrig på hvordan andre utviklere fikk til å lage så kule produkter. Jeg ville vite hvordan de kodet.
Men det var først da jeg delte idéen med kompis og kode24-redaktør Ole Petter Baugerød Stokke at vi slo sammen vår kunnskap, erfaring og tanker, jobbet gjennom idéen sammen og satt oss ned og utførte den med en tidsfrist at siden du leser i dag ble en realitet.
Hadde det ikke vært for at jeg delte tanken, ville kode24 vært en nedlagt WordPress-blogg på et utrivelig gammelt webhotell i dag.
Så kjære Doug Muise. Jeg tror jeg dropper å følge mottoet ditt fra 1996. For koding uten et sosialt liv er det som er bortkastet.
Norske utviklere savner å møte kollegene sine
- Hjemmekontor er særlig utfordrende for unge og single, tror Lotte i Finn.no. Nå åpner mange arbeidsplasser for mer kontortid.