“Et menneske burde evne å skifte en bleie, planlegge en invasjon, slakte en gris, manøvrere et skip, designe en bygning, komponere en sonett, balansere kontoer, bygge en mur, spleise et bein, trøste de døende, ta ordre, gi ordre, samarbeide, jobbe alene, løse ligninger, løse nye problemer, skuffe møkk, programmere en datamaskin, lage et smakfullt måltid, sloss effektivt, dø galant. Spesialisering er for insekter”.
- Robert A. Heinlein

I følge Malcom Gladwell tar det 10.000 timer å bli god til noe. I hvert fall i følge folk som ikke har lest ham. I virkeligheten mente han at dette var tiden det tar å bli enestående, men hvem i all verden vil det når man kan bli en lykkelig amatør - som i tillegg seiler ekspertene akterut?

Jeg har aldri vært virkelig god til noe, og det sier jeg uten falsk ydmykhet - når jeg kommer til et visst nivå, mister jeg interessen og lærer meg noe nytt i stedet.

Dette medfører at jeg med årene har blitt amatør i en rekke fagfelt og aktiviteter, til det punktet hvor jeg har skapt karrière eller i alle fall inntektsbringende arbeid ut av flere av interessene mine. En fordel ved å ha skiftet beite såpass ofte, er at jeg innser at de fleste i arbeidslivet ikke har peiling på noe som helst, og at det er synkende behov for dem med virkelig peiling.

Det er en selvfølge at kompetanse forutsetter mengdetrening, men den mest omfattende læringen foregår i begynnelsen. Når man plukker opp et nytt språk, går man fra fullstendig inkompetanse til å i alle fall ha oversikt over hva man ikke kan på rekordtid, og man evner å mangedoble vokabularet sitt på daglig basis.

Om man som fullstendig utrent begynner å løfte vekter, kan man doble benkpressen sin på noen få måneder til et halvt år. Kurven flater raskt ut, og etter et visst punkt må man kjempe like hardt for få prosent eller promille av den opprinnelige økningen.

For dem som søker ekspertise, gir dette offeret fullstendig mening. Om man tar til takke med å være ganske god, kan timene fordeles over ganske mange sekundærferdigheter.

Påstanden om 10.000 timer dro skribenten og paperbackforfatteren Gladwell på godt norsk ut av ræva, basert på personlige observasjoner, og vel vitende om at lettfattelige konsepter spres godt på internett. På samme dro skribenten og paperbackforfatteren Josh Kaufmann påstanden om 20 timer for å krysse terskelen fra inkompetanse til grunnkompetanse, ut av omtrentlig samme tarm.

Jeg postulerer en gyllen middelvei, som ligger rett over midtveis på ferdighetsaksen, dog og ikke tidsaksen. Fortvil ikke, jeg har laget en vitenskapelig graf for å illustrere det hele. Stol på meg, jeg er skribent og har bidratt til flere paperbacker.

I min verden er amatør en hedersbetegnelse: over middels kompetent, med innsikt i egne begrensninger, god nok til å spille litt ball med de beste i klassen men smart nok til å vite når man bør sentre ballen videre eller, ettersom vi lever i 2019, “Google"* seg frem til hva man bør gjøre når ting stagnerer.

*google det

Jeg fikk en LED til å blinke, følte meg som Gud, og la det i skuffen

fredag 26. april 2019

Ulempen ved ekspertisebygging, er at det går på bekostning av alt annet. Når man setter alt inn på en konto, tømmer man de andre. Idrett er den perfekte metafor: en toppidrettsutøver evner ikke å leve et normalt liv under karrièren, og ofte heller ikke etter, grunnet senskader, slitasje og mangel på alternativ yrkeskompetanse.

Nåløyet er smalt på toppen, de fleste når ikke opp, og om man gjør det gir folk uansett faen i om du var mester i kappgang i ’87. Selv i mindre hasardiøse yrker går rendyrking på bekostning av bredde, og programvaren du dedikerer dine beste år til er plutselig utdatert og folk med en brøkdel av kompetansen din og en mer dynamisk tilnærming kan fort ha et enormt fortrinn.

Så hva er fordelen ved å være amatør?

"Stacking". Jeg ble bevisst på dette fenomenet da jeg leste intervjuer med tegneserieskaperen Scott Adams, mannen bak den populære Dilbert-serien, og noe senere, den minst like populære Trump-supporterbloggen, som vi ikke trenger å la oss inspirere oss like mye av. Adams, en OK tegner men milevis fra best i klassen, kombinerte erfaringene som serieskribler, humorforfatter og kontorrotte, og lagde den beste (og for øvrig eneste) serien om et kontormiljø.

Slik lagde Bård VR-spillet Woeful Woebots på fritida

tirsdag 28. mai 2019

Ved å legge sammen, eller stacke erfaringer fra tre forskjellige domener, lagde han et konkurransedyktig produkt med en unik innfallsvinkel.

Bandet Lonely Island brøt gjennom med musikkvideor de selv skrev, komponerte, filmet, redigerte og opptrådde i - humorist og frontfigur Andy Samberg leverer under målemerket for både Oscar- og Grammyprisen, men videoene deres er sett milliarder av ganger og var med å definere den moderne YouTube-eraen.

Et mer nærliggende eksempel, er den norske spillskaperen Mattis Folkestad, som lagde det særnorske spillet Milkmaid Of The Milky Way:

Å omtale Folkestad som en amatør ville være en fornærmelse, men det finnes garantert flust av heltidsutviklere som leser dette og kunne matchet Folkestads kodeferdigheter - spillskaperen har for øvrig også komponert, laget grafikken, designet, forfattet historien såvel som lyrisk dialog på rim på to språk og selvpublisert dette prisvinnende indiespillet, og det på fritiden i kombinasjon med fulltidsjobb, over en toårs periode.

Det er mulig at et fullt utrustet spillstudio kunne med spisskompetente aktører kunne hevet kvaliteten, det er også mulig at prosjektet hadde kollapset under vekten av kreative uoverenstemmelser, økonomiske omveier eller mangelen på én visjon som snører det hele sammen i en helhetlig pakke.

Her er en podcastepisode med artikkelforfatteren og spillskaperen:

I mitt dagvirke i mediaverdenen, ser jeg stadig hvordan de store produksjonsapparatene blir erstattet av ivrige multitalenter og i ytterste konsekvenser enmannsband som sveiper opp alt fra større reklamer til filmprosjekter og TV-serier, samt evner å ende tilnærming når bransjen gjør det fremfor å sitte på Lorry og sutre over at alt var bedre da Vestavind herjet fritt uten konkurranse fra Netflix, kokainposten i reklamebudsjettene utgjorde en god firedel og #Metoo fremdeles var innafor.

Fremtiden tilhører de kryssmediale, og vi er på vei inn i amatørenes tidsalder.

Med vennlig hilsen,
Amatørforfatter/regissør/spillutvikler/serietegner/blåbelte i submission wrestling/munnspillentusiast og privatdetektiv med 0% uløste saker*

*si fra om du trenger en privatdetektiv, som for øvrig er en ubeskyttet tittel, jeg trenger en sak for å kicke det hele i gang

Jo, du har tid til hobbyer!

David Skaufjord om det å bli voksen, innse at tidsklemma er en myte og lage en 8-bit Flappybird-klone.

fredag 7. juni 2019