(Artikkelen ble først publisert 8. februar 2019)
Bruker du Google Home eller Alexa? Bruker du Google Assistent eller Siri på mobilen? Snakker du med datamaskiner regelmessig?
Vi vedder fredagstacoen på at svaret enten er nei, eller at det du bruker stemmestyring kun til å telle ned eggene dine. For la oss innse én ting: Den stemmestyrte revolusjonen lar vente på seg.
Det er lett å glemme hvor lenge denne revolusjonen har blitt spådd, så la oss minne deg på det: Fredag 25. desember 1981 ble mange nordmenns første møte med stemmestyring.
Altså faktisk stemmestyring, i praksis – ikke bare i fiksjonen.
NRK-programmet «Kom inn!» viet nemlig episoden til temaet «Kjær fortid, nær framtid» – og snakkende datamaskiner skulle vise hva framtida hadde å by på.
Selv om stemmestyring er overalt nå, 38 år senere, traff ikke alle spådommene like bra. Her er noen høydepunkter.
Åpent landskap-debatten var prikk lik i 1970
Slitne arbeidere, prat om samarbeid og skeptiske forskere.
#1: Stemmestyrte juletrær
For å faktisk vise hva stemmestyring faktisk kan brukes til, i 1981, har programmet fått besøk av Kolbjørn Heggstad ved Universitetet i Bergen.
- Si noe til den! ber programleder Harald Tusberg spent.
- Vent litt, sier Heggstad, og skrur på en knott bak maskinen.
- SYSTEMS READY! svarer datamaskinen, på akkurat så retrofuturistisk måte som man kan forvente i 1981.
- Tegn. Ett. Julegran, kommanderer Heggstad sakte ord for ord, og maskinen tegner et juletre med herlig ASCII-kunst.
- Større! kommanderer Heggstad, og juletreet blir ganske riktig større på skjermen.
- Utrolig. Kan du få den til å gjøre noe annet? spør Tusberg engasjert.
- Tegn. En. Presang, sier Heggstad, og maskinen tegner en boks, med et kryss inni, mens Tusberg ser på med vantro.
- Gjer. Det. Større, fortsetter Heggstad.
- I DID NOT GET WHAT YOU SAID PLEASE REPEAT IT! svarer datamaskinen.
Klassisk.
Dette trodde NRKs science fiction om framtida
#2: Kjøre bil med stemmen
Selv om programleder Tusberg blir tydelig imponert over tegningene til Heggstad, beholder han sin journalistiske integritet.
- Ja, større og mindre. Dette virker jo forholdsvis enkelt. Men det er klart at dette er begynnelsen til et eller annet stort. Hva for eksempel kan du bruke maskiner til når du snakker til dem? spør han.
Heggstad skuffer ikke: Han ser for seg at funksjonshemmede kan få stor bruk for stemmestyring. Det fikk han selvfølgelig helt rett i, men kanskje ikke helt slik Heggstad så for seg.
- Hvorfor kan ikke en som er bevegelseshemmet kjøre bilen sin ved hjelp av stemmen? spør Heggstad retorisk.
- Kjør til høyre, kjør til venstre? Men ikke så fort, hva? spør programlederen nervøst tilbake, og fortsetter:
- Men er det praktisk mulig, tror du? Eller er det ren fantasi?
- Vi har rullestoler som fungerer med start, stopp, høyre og venstre. Men selvsagt blir det et problem dersom sidemannen blander seg inn i samtalen. Da blir det livsfarlig, advarer Heggstad.
Da Henki Kolstad og Wenche Foss kunne fronte et datablad
#3: Bekymra for det norske språk
En ganske framtredende teknologiskepsis gjennomsyrer hele TV-programmet. Men Heggstad fra universitetet er ikke bekymra for teknologien i seg selv – han er bekymra for språket vårt.
- Dersom det ikke skal bli for tungvindt å snakke med disse, for at vi ikke alle må gå over til engelsk med japansk tonefall, så trenger vi å ta opp arbeidet med disse boksene, og prøve å venne denne teknikken til til å fungere på norsk, sier Heggstad.
Han frykter altså ikke bare at man må prate engelsk, men med japansk tonefall. For dette var en tid da japanerne styrte teknologiutviklingen. Samtidig fikk han jo helt rett; de fleste vi kjenner med Google Home har satt språket til engelsk, for å få den til å fungere bedre.
- Mitt håp er at de skal bli programmert eller styrt eller bedt om det de skal gjøre på vårt språk, dersom vi skal overleve som minoritetsnasjon her i verden, mener Heggstad.
#4: Hva med menneskelig nærhet?
Multikunsteren Vibeke Løkkeberg var medprogramleder, da hun skulle ha en viss interesse for teknologi. Men hun er skeptisk. Veldig skeptisk.
Blant annet har hun sett en brosjyre for en «stekeovn som kunne kjøpes med datamaskin».
- Denne stekeovnen er laget for oss kvinner, går jeg ut i fra, og til den kan du bare si «open up», på engelsk, og så åpner den lokket sitt. Så setter du inn brødene, sier «22 grader» og så «gå igjen», så steker den brødene, forteller Løkkeberg, som kanskje bommer litt på akkurat baketemperaturen.
«Folk blir mer og mer isolert.»
Ikke bare virker teknologien meningsløs for henne; hun frykter også hva det vil få å si for psyken vår, og er bekymra for barnet hun skal snart skal sette til verden.
- Om du trenger litt psykoterapi har den mulighet til å hjelpe deg med det. Du kjøper en kassett og plasserer den inn, og så prater maskinen litt hyggelig med deg. Det kan du komme til å trenge, også: Folk blir mer og mer isolert, spår Løkkeberg.
- Det å se folk inn i øynene, og ta på og kjenne nærhet til mennesker, blir det mindre og mindre av.
Slik var Microsoft vs. Netscape-krigen i Norge
Avisoppslag, TV-underholdning, kjedelige lanseringsfester – og Opera.