Vi begynner med et eventyr:
Det var en gang en URL ved navn http://home.online.no/ ~Jorgen/mob/ep0202.html, som var ute og ferdes.
Han bar på selvskreven informasjon han ville dele med verden, inspirert av sin far, teknologen og nudelbaronen mr. Berners Lee.
Langt om lenge kom han til en gård, og tenkte å spørre om ly for natten.
Gården var flott og bygget i ren mosaikk. På et stort skilt over døren var det skrevet velkommen til verdensveven. HTTP banket på døren. En mann formet som en stor blå E, med en gul sirkel tvers over, åpnet opp.
"Kjære deg, kan jeg få husly her i natt?" spurte HTTP.
"Greit for meg" svarte Internet Explorer, "men jeg er ikke sjef i huset. Snakk med sønnen min, Google. Han sitter i rommet ved siden av."
Dermed vandret HTTP videre.
I rommet ved siden av satt det en flerfarget fyr og kopierte en enorm bunke brev fra hele verden. "Kjære deg, kan jeg få husly i natt?" spurte HTTP inderlig.
"To sekunder, jeg skal bare bli ferdig å suge ut all informasjon fra disse brevene, så jeg kan sende målrettet markedsføring tilbake til mottakeren" svarte Google.
Deretter tok han et raskt blikk på HTTP.
"Jeg liker deg, men hvis du skal bo her trenger du nok et mer beskrivende navn. Jeg orker nemlig ikke lese metadata" snøftet Google.
Og slik ble det at HTTP endret navn fra http://home.online.no/ ~Jorgen/mob/ep0202.html til http://home.online.no/ ~jorgen/mot-i-brøstet/ episode-02-02-på-ære-og-samvittighet.html.
"Mye bedre" sa Google. "Men jeg er ikke ansvarlig her. Besøk heller sønnen min Facebook, han sitter i rommet ved siden av."
HTTP vandret videre, til han traff på en kar som satt og leste noen litt over kanten rasistvitser fra Mannegruppa Ottar.
"Kjære Facebook, kan jeg få husly i natt?" Spurte HTTP.
"Du ser hyggelig ut, men jeg klarer ikke tyde navn med norske tegn" svarte Facebook.
Og dermed endret HTTP navn fra http://home.online.no/ ~jorgen/mot-i-brøstet/episode-02-02-på-ære-og-samvittighet.html til http://home.online.no/ ~jorgen/xn—mot-i-brn—astet/episode-02-02-xn--pl-ya-xn—are-og-samvittighet.html?fbclid=4455678.
"Mye bedre" smilte Facebook, "Men jeg er nok ikke ansvarlig i dette huset. Snakk med sønnen min, iOS safari. Han sitter i rommet ved siden av."
Nå var HTTP blitt sliten og lei, og navnet hans var blitt så langt at det var blitt fullstendig ugjenkjennelig for andre enn roboter. Men han vandret videre lell.
I rommet ved siden av satt en liten fyr med knuste brilleglass og vibrerte i et konstant tempo, inne i et plastdeksel. "God kveld, iOS Safari" sa HTTP. "Kan jeg få husly her i natt?"
iOS tittet på han lenge, før han dro frem et bredt smil. Med den pipete lille høyttalerstemmen stotret han frem:
"Klart du kan gutten min. Så lenge du bor i den bittelille hyllen langt oppe på veggen der, og jeg får skjule og krympe deg så godt jeg kan."
"Også vil jeg gjerne auto-utfylle deg med én gang noen skriver minst ett tegn, og slette hele deg hvis noen prøver å redigere deg" pep iOS Safari.
Og slik ble det at HTTP klemte seg inn i den bittelille boksen på toppen av veggen, og endelig kunne legge seg til å sove.
Og om ingen har prøvd å browse manuelt til en nettside fra iOS ennå, så sover han nok der ennå.
Vil du høre eventyret lest opp på kode24-timen, med latterkramper inkludert? Sjekk ut denne podcast-episoden, fra 32:15:
URL-er suger
Eventyret over, som jeg antar du har lest behørlig, er et forsøk på å fortelle URL-ens historie og endringer etter hvert som webben har utviklet seg, og etablert seg gjennom tjenester og platformer.
Min holdning? Jeg synes URL-er suger.
Ikke bare er de altfor lange, hovedsakelig fordi søkemotorer som Google prøver anta kontekst og innhold ut i fra URL-innholdet, men de er også fullstendig udynamiske.
Det er bokstavelig talt en tekststreng i en boks. Til og med Windows 10, selve pidestallen av tafatt produktdesign, har klart å implementere en viss logikk i path-feltet sitt. Men ikke nettlesere da, neida.
URL-er i nettlesere kan kun brukes til å vise adressen til nåværende sted, ingenting annet. De gir hverken kontekst om annet innhold, eller kategorier på samme nivå. Ei heller informasjon om nivåene under.
Hvordan har vi unngått, etter flere tiår med websider, å bygge inn støtte for et dynamisk kart over innhold og underkategorier, som kan brukes av nettlesere på en dynamisk måte? Da hadde vi unngått alle disse håpløse meny-implementasjonene med vage hamburgeraktige-ikoner overalt.
- Snart begynner jeg å klappe til folk!
Christin Gorman har fått nok av bedrevitere.
Et webdokument skulle ikke behøve å ha en meny implementert i seg. Men her er vi da, i 2019, med elendige udynamiske URL-er, sticky-menyer - ja, kode24.no er ikke bedre - og burgere.
Mobil-browserne har selvfølgelig lukta lunta, og gjør alt de kan for å skjule nettsider, og det kan virke som skaperen av URL-er kjenner godt til problematikken.
Du skulle egentlig ikke se URL-er
URL-standarden ble faktisk definert av selveste webben sin far Tim Berners-Lee, langt tilbake i 1994. Hele poenget med URL-en var å kombinere et system for domenenavn, med filstrukturen til et Unix-filsystem. Klart, de så ganske stygge ut, med rare tegn som skråstreker og kryptiske ord som https. Men Berners Lee var ikke så bekymret for akkurat det.
Hvorfor? Jo, fordi i nettleseren han designet, så aldri brukeren URL-en.
- I det opprinnelige designet til webben kunne man ikke se "http://" som bruker. Du leste bare tekst, og klikket på lenker, fortalte Berners-Lee selv i et intervju til bransjebladet Wired i 2012.
- I den opprinnelige nettleseren måtte man hente opp en spesiell lenke-inspektør for å se webadresser. Derfor var jeg ikke bekymret for at "http://" var stygt. Ingen kunne se dem, forteller han.
Fra korte til lange URLer
I starten av webben var URL-er ofte korte og forholdsvis konsise. Men etter hvert som bruken av søkemotorer tok av, oppdaget webutviklere at URL-ene faktisk hadde en betydning for hvor høyt opp man kom i søkeresultat.
Dermed ble det en kamp blant publiseringssystemene for å ha de mest beskrivende, og dermed lange, URL-ene.
Etter hvert fikk vi støtte for våre nusselige norske tegn Æ, Ø og Å, men bare nesten. Redaktør Ole Petter sin lettbente blogg http://grøfta.no er nemlig ikke en URL. Det er en IRI, som står for Internationalized Resource Locator. I motsetning til URL-er har IRI støtte for alle tegn i unicode.
Alle moderne nettlesere har støtte for både IRI-er og URL-er, og oversetter en IRI til en URL ved hjelp av noe som kalles Punycode. Punycode oversetter spesialtegn til URL-trygge tegn ved hjelp av en rekke rare tegnkombinasjoner.
IRI-en http://grøfta.no ser altså egentlig slik ut som en URL: http://www.xn--grfta-wua.no/.
Facebook har ikke støtte for å vise IRI-er til brukerne, derfor vil lenker i Facebook med norske tegn alltid vises med Punycode.
Da mobilen tok over
Da mobile-nettlesere tok over, fant man fort ut at URL-er er altfor lange og uhåndterlige for mobile brukere.
Derfor valgte man å gjemme bort URL-feltet så godt man kunne i toppen av grensesnittet, omtrent som HTTP, som fikk beskjed om å legge seg i en hylle langt oppe på veggen.
Paradoksalt nok er det først med mobilene at vi har beveget oss mot visjonen for URL-er som Berners-Lee så for seg, for 25 år siden.
Slik var Microsoft vs. Netscape-krigen i Norge
Avisoppslag, TV-underholdning, kjedelige lanseringsfester – og Opera.